Foerste stopp i BOLIVIA

Da er jeg vel fremme i Potosi, Bolivia, hvor det foerste reisebrevet fra min foerste soloreise ever skrives.
Reisen fra Buenos Aires til grensa ved Bolivia gikk over all forventing. Litt slitsomt aa sitte paa rumpa i nesten 25 timer i strekk, men noe er det med motordur og meg som hoerer hjemme som haand i hanske. Sovner umiddelbart. Dessuten hvis det blir kjedelig med bussing, vises det filmer i et strekk. Fra Argentina- bussturer har jeg vaert med paa ymse utvalg av gamle klassikere som Rocky eller Terminator, som jo baade forkorter turen og forlenger livet (pga laettisene de fremkaller). Er man heldig blir man servert noe klissete til dessert, som for eksempel “Glitter” med Mariah Carey (!?).  Igaar var det ikke mindre enn to eldgamle Mel Gibson filmer paa agendaen. Nostalgisk. Takket vaere sovehjertet sov jeg meg gjennom samtlige av dem, kun vekket av vertinnens servering av noen alfajores (kjeks med kliss inni som Argentinere er veldige glade i) og hvitt broed med ost og skinke, foer jeg sovna paa ny.
Ankom Villazon paa grensa igaar morres, iskald etter den sinnsyke airconditioningen de hadde paa bussen, og sjokkert stotret jeg meg ut i 40 TOERRE grader og til en komplett annen verden enn hva jeg er vant til. Vakkert! Fargerikt menneskemylder, smaa boder med salg av diverse hvor i hovedsak Bolivianere staar i koe for snart aa krysse grensa til Argentina. Enten reiser de for aa besoeke venner og familie i sitt rike naboland, ellers er de paa jakt etter jobb. Jeg var en av faa turister paa bussen min, folk flest var nok Bolivianere bosatt i Argentina som skulle hjem til jul. Vi ble alle stemplet inn i landet av en ung kvinne som stod der litt stiv i blikket med en paatatt mistenksom mine og en stor synlig pistol i beltet. Like etter bar det i vei paa egen haand i sentrum av Villazon for aa finne viedere bussforbindelse.
Jeg kjoepte meg bussbillett til Potosi, gruvebyen som er kjent for aa ha blitt robba for rubbel og bit av hovedsakelig soelv like etter at spanjolene oppdaget landet for 500 aar siden. Bussbilletten for de neste 12 timene kostet forresten ikke mer enn 50 NOK! Her et bilde fra bussstasjonen vi satt og ventet paa.
B2
Ankom Potosi idag tidlig til forventet tid (0530) etter den verste bussturen i manns minne. Vi kjoerte hele natta innover i fjellomraadene, kun paa humpete grusveier uten gatelys. I en stappfull buss satt jeg helt forrest til venstre rett over sjaafoeren. Var fornoeyd med aa kapre den plassen da jeg kjopte billettene og saa paa forhaand for meg noe mer luksurioese tendenser (ettersom langdistansebussene innenlands i Argentina er av temmelig god standard og jeg har tatt noen av dem siste halvaaret), enn hva som viste seg aa vaere tilfellet.
Vinduet til hoeyre var knust og erstattet med en papplate, vinduet paa min side var halveis loest og forsoekt festet med en jernstang spikra paa plass horistontalt. Den var perfekt plassert i oeyehoeyde naar jeg satt i setet. Etter ca et kvarter la jeg merke til at veiforholdene i dette landet er hakket verre enn i Argentina og den humpete veien ga huet mitt en skikkelig fin sleng, slik at det slo mot den jernstanga hele tida mens jeg sov. Vaakna litt fortumlet hver gang jeg fikk meg en paa trynet, men forstod ikke foer etter en fem – seks slag at jeg kunne gjoere noe med det. Surret et skjerf rundt stanga for aa myke den opp og la meg til aa sove igjen. Ved foerste pause paa en slags bensinstasjon gikk jeg paa do og foerst da skjoente jeg hvor slaatt jeg faktisk var! Og det gjorde vondt. Har ikke mindre enn en liten blaaklokke over venstre oeye. Nice.
Mot slutten av reisen ga jeg opp selvskadingsprosjektet og satte musikk i oera paa full guffe i forsoek paa aa overdoeyve stoeyen fra baade motor og vei, og de 55 bolivianere med unger som hadde hefitge samtaler om ymse omkring meg. Proevde aa foelge litt med paa veien, tenkte det var eksotisk aa befinne meg i et saa annerledes land hvor asfalt er et fremmedord. Vi dundret i vei i svarte natta med egne frontlys som eneste belysning over dumpete veier brede som en enveiskjoert gate i Oslo. Oppover, oppover og atter oppover i landet, med svinger langt krappere enn de som er i Trollstigen i Norge… Plutselig gikk det opp for meg at mine sjanser til aa overleve en eventuell utforkjoering var av de mindre paa bussen, for hadde vi kjoert ut ville det blitt til venstre, siden fjellet stadig laa til hoeyre. Med doedsangsten i halsen maatte jeg etterhvert lukke igjen oeynene og be en aldri saa liten boenn til hoeyere makter.
Da vi reiste fra Villazon timer tidligere var det grisevarmt, men ryktene sa det kom til aa avtaa paa veien innover og oppover i fjellen saa jeg hadde en haug med klaer med meg inn i bussen. Overlevelsesstrategien jeg da la var at posene med de ekstra klaerne kunne fungere som en beskyttelse mot et eventuelt slag fra venstre.. Men ingen ulykke skjedde og det var bra for de klaerne trengte jeg snart aa ta paa meg selv. Fordi, da vi gikk av bussen i Potosi 0530 idag morres var det like foer jernstanga siden av meg var dekket av rim. Folk froes ihjel allerede i doeraapningen paa vei ut av bussen. True story!
Der stod unggutter i kjeledresser og maste om aa hjelpe meg med ryggsekken, og det virmlet av bolivianere alle vegne som rett og slett VET aa kle seg. Hoppet inn i foerste taxi som saa aerlig ut, og ble kjoert av en mor og en soenn opp i sentrum for 5 bolivianos. 3 kroner og 50 oere. Ankom hostellet litt for tidlig til innsjekking og ble plassert i tv stua inntil rommet mitt var klart. Dro paa meg alt jeg hadde av klaer i sekken og sovna doenn paa sofaen. Ble vekket av sjefsvertinna som sa hun hadde rommet mitt klart. Sola straalte og det var plutselig litt koseligere aa vaere turist. Fikk et enerom, hvor det fakta er tre senger, med privat bad, (HAH) til den nette sum av 60 NOK! Tok en digg varm dusj og satte meg i steikende sol i bakgaarden og drakk cafe con leche! Ingen av de ansatte paa hostellet ser ut til aa kunne stort engelsk og jeg moret meg i noen minutter med a observere to unge tyskere som stilte turistspoersmaal til et par damer i kafeen paa baade engelsk og tysk samt det de hadde av kreativitet av nord-europeiske kroppsspraakevner. Hjalp dem med litt spansk og lettelsen virka enorm. De tilba seg aa bli Facebook-venner som takk og det hele. Det faarn si. Paa kroppsspraaket til de hotellansatte aa doemme innbiller jeg meg det nok er en sannhet at lokale behandler de som kan snakke spansk litt bedre.
Etter kaffen og med stigende kroppsvarme tuslet jeg en tur i byen for aa bli kjent.
B7
Her er det faa mennesker som glor, med andre ord en deilig kontrast til Argentina. Tenkte foerst det egentlig er litt rart med tanke paa hvor annerledes jeg ser ut i dette landet i fht i Argentina. De fleste rekker meg til under armen. Umiddelbare foersteinntrykk er at det kryr av abuelos (besteforeldre) i gatene med sine skrukkete snille fjes og en fiffig klesstil mange sikkert har sett paa tv eller i blader: Damer i fargerike struttende skjoert, ullstroemper og foettene plassert i sandaler (av alle ting), ullcardigan og gedigent sjal i type Bolivia-/Perufarger som de bruker til aa baere barn eller hva enn det maatte vaere i, paa ryggen. Og altid med lange sorte og bowlerhatt. Mennene kler seg litt 50talls i smale bukser med press, bukseseler og en cardigan i ull og gjerne en bred hatt paa hodet. Ungdommen er mer vestlig inspirert i klesveien, men her i Potosi, kanskje fordi det ligner mer en landsby enn en by, er flertallet av jentene ogsaa kledd i de tradisjonelle draktene. Nesten alle har straahatter med blomsterbroderi og lange fletter og verdens nyyydeligiste ansikter. Oyene som alltid er observante og smiler! Folk virker aa ha en litt forsiktig fremtoning, har enda ikke blitt ropt etter eller kommentert paa gata av noen.
B3
B5
B6
Paa dagen kledde jeg masse paa meg i fare for aa fryse, men som de fleste guideboker ogsaa har sagt, paa dagtid er det ofte veldig varmt igjen. Saa det ble hett. Temperaturforskjellen fra natt til dag maa altsaa vaere noe av den stoerste (kanskje generelt i verden i byer som dette.) som finnes!!?? Kanskje ikke overraskende da Potosi er verdens mest hoeyestliggende by, med sine 4100 moh. Har heldigvis ikke merket noe til hoeydesyke som saa mange advarer mot, men kjenner paa en ny litt trykkende foelelse i hodet hele tiden, som jo naar jeg tenker over det kan ha med hoeyden aa gjoere! (Trodde foerst jeg var fyllesjuk som vanlig, men det stemmer men jeg har ikke drukket paa to dager!)
Naa venter soelvmuseet hvor de har en gedigen soelvmyntsamling som vitner om gedigen soelvutvining i de nevnte minene. Spanjoler og andre europere har raska til seg over 9/10deler av det som er blitt utvinnet gjennom historien, men heldigvis er det da altsaa nok igjen her i Potosi, selve soelvutvinningsbyen i Latin Amerika, til at de har faatt lagd et museum ut av det. Enda godt.
Paz y amor,
J.
Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s