Smaken av hund ble borte..

Debatten Are Syvertsen og Jon Martin Førland ønsket å starte med sin dokumentarfilm “Smaken av hund” er endelig dukket opp, ca 5 år etter at filmen ble laget. Jeg husker å ha lest noe om den da den kom ut, men var antakeligvis ikke klar for å engasjere meg videre i temaet den gang.

Dessuten har jeg funnet ut i ettertid; ved lanseringen av denne filmen skjedde det noe interessant – den ble slaktet av filmkritikere, kraftig protestert mot av de den omhandler, for så å bli tatt av sendeprogrammet til både NRK og TV2. Den fikk ikke stort mer oppmerksomhet verken av publikum eller media, med det resultat at veldig få så den på kino.

Her er filmplakaten:

smakenavhund

Undertittelen er selvsagt brukt som virkemiddel for å vekke publikums interesse, og i ettertid tenker jeg at det burde ha ringt noen bjeller hos oss alle. Men her har det altså skjedd noe som stoppet den interessen.

Nå kan det hende at folk flest i dette landet (som nå snart er inne i sitt tredje tiår med et selvsagt ukentlig konsum av (kjøtt)varer foreldrene våre ikke engang drømte om å smake på i kvartalet), ikke var den letteste målgruppen å få på kroken slik dokumentarskaperne ønsket, og at både filmen, dens budskap og oppstøyet derfor kokte bort i grøten.

Men jeg tror heller Morten Kielland var nærmere sannheten da han nylig skrev om dokumentarens trange fødsel i Nyhetsmagasinet.no: “filmen utfordrer noen av de største aktørene (pengemaskinene) i norsk næringsliv, med sine tette og absolutt kritikkverdige bånd til både statsinstitusjoner og propagandamaskineri, kongehuset inkludert. (…) Deretter gjorde både Aftenposten, NRK, VG og flere andre av de vanlige propagandakanalene sitt ytterste for å latterliggjøre, drite ut, skjelle ut, og undergrave troverdigheten til de to journalistene og deres såkalte «makkverk»”.

Heldigvis har filmen blitt spredt likevel. Den vant nylig en pris på en filmfestival i Iran, og takket være noen våkne journalister og voksende sosiale medier har oppmerksomhet rundt filmen spredt seg på ny i Norge. Kanskje har det også noe å si at vi i det siste har kunnet lese bekymringsmeldinger fra flere hold i media angående det voksende kjøttforbruket i Norge?

Screen Shot 2013-08-21 at 23.44.40

Etter å ha gjenoppdaget filmen og forstått mer av den mislykkede lanseringen leste jeg gjennom diverse kritikker filmen fikk. Sistnevnte er av pinlig tynt materiale (se én av dem her), og utover disse er lite skriverier å finne, annet enn to (!) tweets på Twitter. Jeg så endelig filmen på Youtube (med ca 10000 hits per idag) hvor den ligger i 12 deler og ble etterpå sittende og måpe.

Ja, hva skal jeg si?

Jeg er ihvertfall ikke overrasket over motarbeidelsen den møtte! For denne filmen dere – den prøver å fortelle oss nettopp det den selv sier: “hva matprodusenter i Norge ikke vil at vi skal vite”. Og hva forteller det oss forbukere? Burde vi ikke ville vite mer om filmens tema?

questionmarkNå har ikke jeg som mål å diskutere filmsmak eller hva som er rett og galt av filmkritikk med tanke på fokus på bildeskjønnhet og presseetikk. Personlig dog, synes jeg absolutt filmen oser av grundig research, ja til og med av god presseetikk. At produsentene har Michael More som forbilde er tydelig, men ikke etter mitt skjønn negativt, og med sitt 1 milloners budsjett, fortjener de ikke å bli sammenliknet med Mores produksjoner overhodet. Til tross for filmens amatøraktige preg (pga lavbudsjett) er dette noe av det bedre jeg har sett på lenge.

Finn første del av dokumentaren her:

Etter mitt skjønn gjør Smaken av hund hva en dokumentar skal gjøre: den bevisstgjør publikum om et viktig tema ved å rette et nytt, aktuelt og kritisk blikk på det. I dette tilfellet har filmprodusentene valgt å i tillegg krydre til med humor basert på de mange surrealistiske eller ironiske funn de gjør seg (noe som antakeligvis også bidro til flere negative meninger). Uansett, det viktigste er at Smaken av hund er proppet med interessante spørsmål, pene og stygge bilder, samt faktaopplysninger angående norsk matproduksjon – og da spesielt kommunikasjonen av denne som tilsammen former et gedigent hakekors i løpet av seansen.

Fra lovdata.no (her mattilsynets forskrifter om dyrehold som samtlige matprodusenter i teorien garanterer å overholde)...

Fra lovdata.no (her mattilsynets forskrifter om dyrehold som samtlige matprodusenter i teorien garanterer å overholde)…

Fra blogg.bt.no

Fra blogg.bt.no

Gjennom intervjuer av mektige røster fra noen av landets største selskaper gjøres seeren obs på et tydelig misforhold mellom salgstrikskommunikasjonen deres om “det norske, sunne og naturlige” og matproduksjonens egentlig negative konsekvenser nasjonalt og globalt.

Som ovennevnte Morten Kielland også påpeker i sin tekst, intervjuobjektene i filmen blir kanskje litt vel ofte svar skyldig? Og igjen: hvis intervjuene og selskapers feilkommunikasjon som filmen fokuserer på har rot i virkeligheten, burde ikke vi forbrukere da være sabla glade for å bli bevisstgjort om dette?

awareimages

Dessuten, burde vi ikke reagere og bli mer nysgjerrige på selve saken som er forsøkt fremstilt når mektige røster enstemt buer ned (eller ignorerer) en så viktig film som denne? At mektige røster buer ned en ting betyr jo gjerne kun at noe står på spill. Hvorfor har da kritikere fokusert på det amatørmessige ved filmen, eller antatt at filmprodusentene har en slags agenda, fremfor å sette søkelyset på temaet som angår oss alle?

QtheAimages

Gjennom researchen om ovenstående står en ting tydeligere for meg enn noensinne. At i Norge, som i andre land, har vi et problem med ansvarsskriving. Og dette er knyttet til den kjente, men for ufattelig mange – ubevisste – og destruktive (hva ansvarsskriving angår) sirkelen av fire ulike interessentgrupper.  Disse er:

PRODUSENTER – FORBRUKERE – MYNDIGHETER – MEDIA, akkurat som innen andre industrier. Alle fire er meget mektige og har – samt styres av – hver sine interesser. Dessuten er de alle veldig glad i tenke på seg selv, noe som oftest fører til at de flytter fokus vekk fra eget ansvar. Slik både forsinkes potensialet de ulike interessentene har til å endre visse standarder og hindres bedre og mer rettferdig samarbeid med de andre i sirkelen. Derfor blir det vanskelig å sette fingeren på hvem som bør ta hvilket ansvar.

pointfingers

Dette ble kanskje litt komplekst? En liten oppfordring kan være at du spør deg selv hvem du synes har ansvaret for dine matvaner? Og dernest for dine valgmuligheter av produkter? For informering vedrørende innholdet og produksjonen? For at dyra du spiser skal ha det godt frem til slaktedato, og så videre… Jeg antar svarene du kommer frem til omringer flere enn en interessent alene, og håper at du gjør deg noen (nye) tanker om hvilken makt du faktisk har som forbruker.

Den makten dog, den kommer ikke helt uten ansvar.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s