Reising = selvrealisering

For noen år siden ble jeg i overkant opptatt av turismenæringens utvikling og hvordan reiseliv påvirker både oss mennesker som er så heldige å kunne reise, og de som ikke er like heldige, men som er i kontakt med oss reisende hele tiden.

Tidligere har jeg skrevet mye om temaet på engelsk (ta en titt hvis du vil), men etter å ha bodd i hjemlandet i over ett år nå, er det på høy tid å droddle om det på morsmålet også. Det er dessuten ganske vanskelig å oppdrive norske artikler som handler om reiselivnæringens utvikling og dens påvirkning på verden, ulike samfunn og mennesker. I det hele og det brede fokuseres det pinlig lite på viktigheten av ansvarlig/ etisk turisme i norske reisemagasiner, og på nettsidene til store turoperatører.

Før jeg kommer inn på dette med reiselivs påvirkning, og tilbake til hva konseptet ansvarlig reiseliv handler om, vil jeg i denne artikkelen presentere noen ideer om reising og selvrealisering, inkludert littom hvordan reiseliv har utviklet seg frem til i dag.

travel_wagon

Familien på bildet over, reiste i følge Pinterest, land og strand rundt i 1886 på søken etter et hjemsted i det store – den gang ganske så – ubebodde Amerika. Uten å ane hvordan historien endte for dem, kan jeg bare anta at de fant en flekk å bosette seg på, hvor de selvrealiserte seg etter datidens målestokk.

Hopp hundre år frem i tid, og reising betyr noe ganske annet for de fleste av oss. I Nord-Amerika som i store deler av Europa, var det å reise i 1986 forbundet med ferie og rekreasjon, gjerne til solfylte steder i mangelen på eget godt klima.

Hopp tredve år til frem i tid, til dagens Norge og nordlige Europa forøvrig, og vi forbinder reising med et velfortjent – og ganske selvsagt – gode. Det å ta fri fra livet vi vanligvis lever og reise vekk, er noe vi mener vi både fortjener og trenger, og noe mange av oss ser på som nødvendig for vår menneskelige utvikling og utfoldelse.

Med andre ord; reising = selvrealisering. Uten å gå videre inn på en høna og egget-tankerekke, la meg bare nevne at markedsaktørene selvfølgelig har blitt dyktige på å fortelle oss nettopp det.

21.investment-in-travel-is-an-investment-in-yourself

Det skal sies at vi nordmenn er havnet i en eksepsjonelt heldig situasjonen ved å ha retten på fem ferieuker (!) i året – samme hvilken sektor vi jobber i. Og enten vi snakker om ferieturer vi tar i løpet av de ukene, helgeturer til europeiske storbyer et par timers flytur unna, eller en lenge etterlengtet permisjon eller ryggsekktur vi har spart til i månedsvis,  så er poenget at mange i dagens Norge ser på reising som nødvendig for at vi skal kunne ha det bra i livet ellers.

En litt fiffig tanke er forøvrig at korte storbyturer ikke engang ses på som ferie lenger; de er bare turer vi tar på søken etter et avbrekk i en ellers hektisk hverdag. Og sånn har det nok vært en stund i land der folks privatøkonomi er god og markedet er tilrettelagt slik at vi kan reise ganske langt på veldig kort tid.

weekendgetaways-image

Etter min oppfatning har altså det å se, oppleve og spise noe annet enn vi gjør her hjemme blitt like selvsagt som det er mulig for oss. Men hvordan kom vi hit?

Reising har naturligvis blitt regnet som viktig for menneskets velvære og selvrealisering i århundrer, men dens internasjonale utfoldelse var kun forbeholdt de rikeste i samfunnet frem til 1950-tallet. Da var oppfinnelsene av såkalte turbovifte-jetfly blitt en realitet; fly som bragte mange mennesker over landegrenser og hav på én og samme flyvning.

jetfly1

photo credit: http://www.hiwtc.com

På samme tid hadde arbeiderbevegelsens kamper i Nord begynt å gi frukter som bedre lønninger og ferieavløsninger for folk flest, og slik fikk stadig flere råd til å reise på romantiske byferier i Sør-Europa, for ikke å snakke om pakketurer til Syden. I løpet av 70- og 80-tallet fortsatte reisendes muligheter å eksplodere i omfang, og etterhvert dro de litt modigere til og med på lengre ryggsekkturer til mer eksotiske land som India og Thailand, til slektningers store forundring.

Tredve år etter er det heller uvanlig at ikke (nord)europeere har vært utenfor Europa minst én gang i livet. De fleste 25-åringer jeg kjenner – for ikke å nevne 45-åringer – har besøkt mer enn ett sted mormora mi aldri visste fantes. De aller fleste jeg kjenner har til og med tatt seg et halvår eller år fri fra jobb for å tråle Sørøst-Asia rundt på jakt etter slitne bungalower og ville strandfester.

I tillegg har mange jobbet frivillig både i Bolivia og Sri Lanka, forelsket seg minst én gang i en latinamerikaner, ridd kameler i Egypt, danset med Masaier i Kenya, paraglided i Nepal og sist men ikke minst: giftet seg utenlands.

photo credit: nomad.sleepout.com

photo credit: nomad.sleepout.com

Kort oppsummert har min generasjon av nordeuropeere (og mange nordamerikanere), vokst opp med den klokkeklare forestilling om at verden ligger for våre føtter. Og det er sant. For oss. Dagens selvutviklingsvaluta nummer én er reising, atter mer reising og én tur til. Til og med indre reiser bedriver vi stadig nå til dags, fordi vi hele tiden higer etter å utvikle oss som mennesker.

Hvorfor?

Fordi vi kan, og fordi vi blir fortalt at vi kan. I disse sosiale medier- tider har du kanskje lagt merke til at vi i det hele tatt ofte blir fortalt at vi reise…?

The-World-is-a-book

Personlig er jeg skyldig i å ha vokst opp, for ikke å si bygget videre på, den nevnte forestilling. Dette til tross for at de fleste i min familie – med unntak av moren min – ikke har reist stort lenger enn til europeiske destinasjoner, med kanskje én og annen tilbakelagt USA-tur en gang i tiden.

Interessant nok er forresten noen av de jeg kjenner som har reist minst, de som har sterkest meninger om hvordan verden henger sammen; et tema jeg tok opp for en stund siden. Hvorvidt folk som reiser ekstensivt egentlig lærer så veldig mye om verden, kan også i aller høyeste grad diskuteres; noe jeg skriver en tekst om etter mitt nylige møte med backpackere som flokker seg sammen hvor enn man beveger seg i Sørøst-Asia… Mer om det senere en annen dag, altså.

Men tilbake til de som reiser mye. Visste du for eksempel at nordmenn flyr mest i Europa? Jepp. Nordmenn har et særs heldig utgangspunkt samme hvor vi kommer fra i landet, og kanskje nettopp derfor har vi utviklet et spesielt verdensbilde hva økonomiske muligheter angår. Reising som gode – og spesielt med fly – anses nok derfor for mange av oss som kommet for å bli.

Like fullt er det viktig å minnes på at konseptet reising er en usannsynlig luksus for de aller fleste på kloden. Skal man tro organisasjonen Atmosfair, har kun 5% av klodens befolkning vært ombord på et fly, hvilket setter reiseluksusen vi tar helt for gitt i perspektiv.

Og det er her jeg beveger meg inn på temaet ansvarlig reiseliv. For som i andre gigaindustrier vi nyter godt av, bør vi forbrukere innse at vi har et ansvar i å passe på at det vi driver med/ kjøper/ forbruker, ikke ødelegger for verken kloden vår, eller mennesker på den.

Eller hva mener  du?

tourismcritic

Interessert i mer? Les her om hvordan jeg fikk øynene opp for ansvarlig reiseliv.

 

Advertisements

2 comments

  1. Pingback: Jeg – et miljøaktivistsvin | The Gipsy Giraffe
  2. Pingback: Da reiseluksusen ga meg nye perspektiver og jeg skjønte at den kommer med et ansvar | The Gipsy Giraffe

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s