Category: NORSK

Da reiseluksusen ga meg nye perspektiver

For noen uker siden utdypet jeg påstanden om at vi som kommer fra land som Norge, ser på det å reise som et nødvendig og ganske selvsagt gode. Jeg tok opp at reising i nåtiden for de fleste av oss handler om noe mer enn ferie og rekreasjon, at det handler om selvrealisering, utfoldelse og utvikling. En slik situasjon bør i det hele tatt anses som luksuriøs, hevdet jeg, og påstod at det med luksusen kommer et ansvar.

I know. Kjedelig ord det der. Ansvar. I mangelen på et bedre begrep for det engelske konseptet Responsible Tourism, må jeg be dere ta til takke med ansvarlig turisme/reiseliv. Eventuelt etisk turisme/reiseliv. Slik også Ethical Travel beskriver det samme på engelsk.

rt.simonreeve

Britene har i det hele tatt skjønt poenget med ansvarlig reiseliv lenge før oss nordmenn; som her bekreftet av TV-stjerna Simon Reeve.

La det være sagt først som sist: Selv har jeg (og kanskje noen av de menneskene jeg var inne på i tidligere nevnt artikkel), kommet ut av tellinga hva angår utenlands ferieturer og lengre opphold i utlandet. Flyturene har rett og slett blitt pinlig mange i løpet av mitt voksne liv, og jeg planlegger ikke å stoppe dem i å bli enda flere. Hvorfor? Fordi jeg bare oppleve det verden har å by på!

I stedet for å gå videre inn på selvmotsigelsen om “å ta ansvar for klodens vel og ve selv når man reiser” og samtidig innrømme å fly så mye i det hele tatt, henviser jeg til en selvransakende post fra en stund tilbake om rollen som miljø(aktivist)svin.

I denne posten derimot, vil jeg ta opp hvordan jeg selv fikk øynene opp for dette med ansvarlig reiseliv gjennom egne reiser. Jeg har mange synspunkter om at selve industrien bør ta mer ansvar den også, for at reiseliv skal bidra til mer bærekraftig utvikling enn det gjør i dag – da spesielt i fattige land. De ble publisert i Dagsavisen for litt siden.

Først noen tall som kan sette den utbredte reisingen til oss nordmenn i perspektiv: Det anslås at kun 5% av klodens befolkning, altså 5% av over syv milliarder mennesker, har sittet på et fly én gang. Man kan kanskje tenke seg at det er vanskelig å regne ut verdensbefolkningens gjøremål på den måten, men de som har peiling på det hevder altså det er ganske enkelt å regne omtrentlige tall utifra kunnskap om den ekstremt skjeve fordelingen av rikdom på jorda.

Som påpekt i teksten om reising og selvrealisering, hevdes nordmenn å være blant de som flyr mest i hele verden. Tygg litt på det opp mot påstanden om at kun 5% av klodens befolkning i det hele tatt har sittet på et fly. Jeg vet ikke med dere, men personlig har slike tall – i tillegg til personlige reiseinntrykk og studier om fattigdom – gjort meg veldig ydmyk på mine eldre dager. For ikke å nevne hvor bevisst jeg har blitt på hvor heldig jeg er.

IMG_0113

Cuba, 2004

Jeg husker veldig godt når det sistnevnte skjedde meg for første gang. Det var etter et to måneder langt opphold i Kariben, som – i tråd med det jeg skrev i artikkelen Reising = selvrealisering  – naturligvis var en veldig lærerik og eventyrlig opplevelse.

For meg i alle fall. Og skulle man tro reisemarkedsføring er jo det det viktigste.

Neida. Når sant skal sies fikk tiden på Cuba meg til å stille noen høyst nødvendige spørsmål om verden jeg lever i, og min plass i den. På ganske kort tid ble jeg klar over at jeg nærmest tok for gitt de mulighetene jeg hadde til å realisere det som var en drømmelivsstil for min egen del.

I de utallige unge såkalte vertinnene jeg møtte (hvor i blant mange av dem kjapt viste seg å være prostituerte), så jeg etter hvert meg selv – om også jeg hadde vært født der. Etter å ha blitt veskenappet på åpen gate to ganger, skjønte jeg fort hva jeg ville bedrevet tiden med om jeg var i deres situasjon.

I møtet med meg selv som enda en – for dem– utenkelig velstående turist som trålte Havana gatelangs daglig, skjønte jeg at det overhodet ikke var min rett å overse de som ropte og løp etter meg i håp om å selge meg frukt eller suvenirer. I møtet med utallige flotte kubanere – som etterhvert som vi ble bedre kjent – fortalte meg om problemene sine og ba meg vennligst huske på dem når jeg dro, skjønte jeg hvor arrogant, bortskjemt og heldig jeg var.

IMG_0139

Det hjalp nok også at venninna mi kjente folk som Pedro fra et tidligere besøk på Cuba. Et av hennes mål med turen var å sjekke forholdene til han og familien 10 år etter.

I løpet av oppholdet på Cuba – og senere andre fattige land–, fikk jeg nye perspektiver på mye. I tillegg til plutselig å se meg selv som turist/ reisende gjennom øynene på lokalfolk, begynte jeg å se på turisme som et fenomen med store konsekvenser på lokalsamfunn. Jeg observerte andre turisters fremtredner og studerte lokalfolks oppførsel ovenfor turister. Jeg innså stadig mer av hva turisme kan by på av lærdommer for reisende, og hva den kan gjøre med et samfunn og folkene som bor der. På godt og vondt. Jeg gikk gjennom et tankeskifte fra å mene mye om en fremmed kultur – hvor eurosentrisk nok det meste i min egen var mest rett – og kom hjem med et løfte om å aldri noengang klage på noe som helst i Norge.

Eller, jeg kunne kanskje klage, men i såfall ville det være over de som klager på og irriterer seg over alt av idiotiske og trivielle i-landsproblemer. Temaer relatert til den slags, og problemfikseringen enkelte alltid skal fremme, fikk jeg rett og slett lite til overs for.

Slik har jeg det enda.

bright-idea

Elleve år etter det løftet, må jeg fortsatt minne meg selv på det i blant – og det er greit. Det vidunderlige på veien hit har uansett vært å kunne selvrealisere meg gjennom reising – både faglig, kreativt og medmenneskelig. Ved å bli bevisst min priviligerte status som globetrotter i en ellers ekstremt urettferdig verden, fant jeg ny mening og videreutviklet en nysgjerrighet ovenfor alt fremmed. Opptatt av å bevege meg utenfor min egen komfortsone, bega jeg meg også tidlig ut på soloreiser, som kjapt representerte noe enda bedre enn en reise til en gitt destinasjon noengang kunne gjort.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jovisst. For oss heldige fra nord er reising selvrealiserende, og mange tar det hele for gitt. Utifra historien vår og utviklingen i Nord-Europa å dømme, er det ganske forståelig. Men vårt forhold til kloden, og eget liv på den – hvor enn vi befinner oss – kommer med et ansvar. Både for at det skal smake bedre for vår egen del (et typisk mantra blant folk i i-land), men også for å gjøre det beste ut av det for andre. Det er nemlig ikke slik at vi velger hvor vi er født, eller hvilke liv samfunnet vi er del av har tillatt oss å leve. Og selv om det svir å erkjenne det, vet vi jo at måten vi lever på i verdens mektigere land, går på bekostning av andres lykke.

Derfor mener jeg det gir full mening ikke bare å gjøre sitt beste, men også å sette seg inn i de forhold i verden som vi er med på å påvirke, samt hvorfor vi i det hele tatt lever – og reiser – som vi gjør. Hva vi tenker omkring dét, oss selv og andre.

IMG_3405

Som her da jeg besøkte en township i Sør Afrika for første gang, og ideen om masterforskningen min begynte å ta form.

Igjen kan jeg bare snakke for min egen del – selv om jeg er veldig interessert i andre menneskers syn på saken – og for meg har det å studere meg selv som reisende, samt reiselivs påvirkning fått meg til å innse hvor viktig konseptet ansvarlig turisme er. På lik linje som etisk produksjon er viktig innen tekstilindustrien, kjøtt- og landbruksindustrien.

Som forbrukere handler det derfor om å sette seg inn i hvordan bli en mer ansvarlig forbruker. Så får vi stemme på de politikerne og støtte de organisasjonene som fremmer de verdiene vi tror er best for en mest mulig bærekraftig utvikling her på jorda. Når vi først tar aktive standpunkt til slikt og lærer mer om hvordan ting henger sammen, er min oppfatning at vi opplever en slags mening i dét også.

En ekstra dimensjon av forbrukerlykke om du vil.  😉

20131103-020301.jpg

…et av mine slike standpunkt handler om kun å kjøpe varer lokalt som reisende. Som her i en av de utallige kokosnøttkioskene i Mexico. 🙂

Pst! Apropos ansvar innen turisme, og til konkrete forslag til hvordan du kan påvirke mer positivt som reisende. Sjekk ut denne!

Apropos de mer dystre sidene av næringen (kvitre, kvitre): Visste du at den faktisk er ansvarlig for tvangsflytting av lokalbefolkning, elendige arbeidsforhold, utnyttelsen av kvinner og barm, vannmangel og miljødegradering? Lær mer om organisasjonen Tourism Concern som jobber for å bekjempe slikt innen turisme her.

Advertisements

Reising = selvrealisering

For noen år siden ble jeg i overkant opptatt av turismenæringens utvikling og hvordan reiseliv påvirker både oss mennesker som er så heldige å kunne reise, og de som ikke er like heldige, men som er i kontakt med oss reisende hele tiden.

Tidligere har jeg skrevet mye om temaet på engelsk (ta en titt hvis du vil), men etter å ha bodd i hjemlandet i over ett år nå, er det på høy tid å droddle om det på morsmålet også. Det er dessuten ganske vanskelig å oppdrive norske artikler som handler om reiselivnæringens utvikling og dens påvirkning på verden, ulike samfunn og mennesker. I det hele og det brede fokuseres det pinlig lite på viktigheten av ansvarlig/ etisk turisme i norske reisemagasiner, og på nettsidene til store turoperatører.

Før jeg kommer inn på dette med reiselivs påvirkning, og tilbake til hva konseptet ansvarlig reiseliv handler om, vil jeg i denne artikkelen presentere noen ideer om reising og selvrealisering, inkludert littom hvordan reiseliv har utviklet seg frem til i dag.

travel_wagon

Familien på bildet over, reiste i følge Pinterest, land og strand rundt i 1886 på søken etter et hjemsted i det store – den gang ganske så – ubebodde Amerika. Uten å ane hvordan historien endte for dem, kan jeg bare anta at de fant en flekk å bosette seg på, hvor de selvrealiserte seg etter datidens målestokk.

Hopp hundre år frem i tid, og reising betyr noe ganske annet for de fleste av oss. I Nord-Amerika som i store deler av Europa, var det å reise i 1986 forbundet med ferie og rekreasjon, gjerne til solfylte steder i mangelen på eget godt klima.

Hopp tredve år til frem i tid, til dagens Norge og nordlige Europa forøvrig, og vi forbinder reising med et velfortjent – og ganske selvsagt – gode. Det å ta fri fra livet vi vanligvis lever og reise vekk, er noe vi mener vi både fortjener og trenger, og noe mange av oss ser på som nødvendig for vår menneskelige utvikling og utfoldelse.

Med andre ord; reising = selvrealisering. Uten å gå videre inn på en høna og egget-tankerekke, la meg bare nevne at markedsaktørene selvfølgelig har blitt dyktige på å fortelle oss nettopp det.

21.investment-in-travel-is-an-investment-in-yourself

Det skal sies at vi nordmenn er havnet i en eksepsjonelt heldig situasjonen ved å ha retten på fem ferieuker (!) i året – samme hvilken sektor vi jobber i. Og enten vi snakker om ferieturer vi tar i løpet av de ukene, helgeturer til europeiske storbyer et par timers flytur unna, eller en lenge etterlengtet permisjon eller ryggsekktur vi har spart til i månedsvis,  så er poenget at mange i dagens Norge ser på reising som nødvendig for at vi skal kunne ha det bra i livet ellers.

En litt fiffig tanke er forøvrig at korte storbyturer ikke engang ses på som ferie lenger; de er bare turer vi tar på søken etter et avbrekk i en ellers hektisk hverdag. Og sånn har det nok vært en stund i land der folks privatøkonomi er god og markedet er tilrettelagt slik at vi kan reise ganske langt på veldig kort tid.

weekendgetaways-image

Etter min oppfatning har altså det å se, oppleve og spise noe annet enn vi gjør her hjemme blitt like selvsagt som det er mulig for oss. Men hvordan kom vi hit?

Reising har naturligvis blitt regnet som viktig for menneskets velvære og selvrealisering i århundrer, men dens internasjonale utfoldelse var kun forbeholdt de rikeste i samfunnet frem til 1950-tallet. Da var oppfinnelsene av såkalte turbovifte-jetfly blitt en realitet; fly som bragte mange mennesker over landegrenser og hav på én og samme flyvning.

jetfly1

photo credit: http://www.hiwtc.com

På samme tid hadde arbeiderbevegelsens kamper i Nord begynt å gi frukter som bedre lønninger og ferieavløsninger for folk flest, og slik fikk stadig flere råd til å reise på romantiske byferier i Sør-Europa, for ikke å snakke om pakketurer til Syden. I løpet av 70- og 80-tallet fortsatte reisendes muligheter å eksplodere i omfang, og etterhvert dro de litt modigere til og med på lengre ryggsekkturer til mer eksotiske land som India og Thailand, til slektningers store forundring.

Tredve år etter er det heller uvanlig at ikke (nord)europeere har vært utenfor Europa minst én gang i livet. De fleste 25-åringer jeg kjenner – for ikke å nevne 45-åringer – har besøkt mer enn ett sted mormora mi aldri visste fantes. De aller fleste jeg kjenner har til og med tatt seg et halvår eller år fri fra jobb for å tråle Sørøst-Asia rundt på jakt etter slitne bungalower og ville strandfester.

I tillegg har mange jobbet frivillig både i Bolivia og Sri Lanka, forelsket seg minst én gang i en latinamerikaner, ridd kameler i Egypt, danset med Masaier i Kenya, paraglided i Nepal og sist men ikke minst: giftet seg utenlands.

photo credit: nomad.sleepout.com

photo credit: nomad.sleepout.com

Kort oppsummert har min generasjon av nordeuropeere (og mange nordamerikanere), vokst opp med den klokkeklare forestilling om at verden ligger for våre føtter. Og det er sant. For oss. Dagens selvutviklingsvaluta nummer én er reising, atter mer reising og én tur til. Til og med indre reiser bedriver vi stadig nå til dags, fordi vi hele tiden higer etter å utvikle oss som mennesker.

Hvorfor?

Fordi vi kan, og fordi vi blir fortalt at vi kan. I disse sosiale medier- tider har du kanskje lagt merke til at vi i det hele tatt ofte blir fortalt at vi reise…?

The-World-is-a-book

Personlig er jeg skyldig i å ha vokst opp, for ikke å si bygget videre på, den nevnte forestilling. Dette til tross for at de fleste i min familie – med unntak av moren min – ikke har reist stort lenger enn til europeiske destinasjoner, med kanskje én og annen tilbakelagt USA-tur en gang i tiden.

Interessant nok er forresten noen av de jeg kjenner som har reist minst, de som har sterkest meninger om hvordan verden henger sammen; et tema jeg tok opp for en stund siden. Hvorvidt folk som reiser ekstensivt egentlig lærer så veldig mye om verden, kan også i aller høyeste grad diskuteres; noe jeg skriver en tekst om etter mitt nylige møte med backpackere som flokker seg sammen hvor enn man beveger seg i Sørøst-Asia… Mer om det senere en annen dag, altså.

Men tilbake til de som reiser mye. Visste du for eksempel at nordmenn flyr mest i Europa? Jepp. Nordmenn har et særs heldig utgangspunkt samme hvor vi kommer fra i landet, og kanskje nettopp derfor har vi utviklet et spesielt verdensbilde hva økonomiske muligheter angår. Reising som gode – og spesielt med fly – anses nok derfor for mange av oss som kommet for å bli.

Like fullt er det viktig å minnes på at konseptet reising er en usannsynlig luksus for de aller fleste på kloden. Skal man tro organisasjonen Atmosfair, har kun 5% av klodens befolkning vært ombord på et fly, hvilket setter reiseluksusen vi tar helt for gitt i perspektiv.

Og det er her jeg beveger meg inn på temaet ansvarlig reiseliv. For som i andre gigaindustrier vi nyter godt av, bør vi forbrukere innse at vi har et ansvar i å passe på at det vi driver med/ kjøper/ forbruker, ikke ødelegger for verken kloden vår, eller mennesker på den.

Eller hva mener  du?

tourismcritic

Interessert i mer? Les her om hvordan jeg fikk øynene opp for ansvarlig reiseliv.

 

Jeg – et miljø(aktivist)svin

Det å stadig mene mye om ansvar innen reiseliv slik jeg gjør det, har som mange påpeker, en pris. Å fremstå som dobbeltmoralsk. Vi som reiser mer enn andre, flyr nemlig mer enn andre, og mange mener at flytrafikk er noe av det som forurenser mest i hele verden. Men selv om jeg – og andre ansvarlige reiseglade – er klar over dette, slutter vi ikke å fly. La oss se litt på hvorfor, og la meg gå litt i selvforsvar.

Mange vil trolig påstå at grunnen til at vi som reiser mye (og spesielt vi som hevder å reise ansvarlig), overser miljøforringelsene vi byr på, er fordi reisene er viktigere for oss enn å tenke på de negative konsekvensene. Jeg finner det vanskelig å motargumentere dette, og inrømmer med én gang å forstå det dersom noen ser meg som en som buser frem og “spiser verden til frokost.” Til tross for at jeg er så himla opptatt av etisk forbruk, “å reise ansvarlig” og at reiselivsaktører burde ta mer ansvar, er jeg ekstremt priviligert bare ved å kunne sette meg på et fly på søken etter nye, fantastiske opplevelser som jeg kan dra nytte av til langt inn i alderdommen med barnebarn på fanget.

IMG_1074

På vei til å nye atter et vegetarmåltid i Brick Lane…. 😉

Selv om jeg vet at flyturene jeg tar IKKE er bra for miljøet på kloden vår, eller til og med at jeg kan bidra til å opprettholde utnyttelsen av sårbare mennesker ved å kjøpe ferieturer av gigantselskaper, slutter jeg ikke å reise. Den umiddelbare årsaken er nok at reisingen i seg selv  er veldig viktig for meg.

Det blir litt som når smaken etter kjøtt kommer før hensynet til kloden vår (og dyra) blant storkjøttetere, til tross for at de vet hvilke ringvirkninger forbruket har. Og ofte turer vi på til tross for bevissthet omkring et tema, rett og slett fordi vi kan, slik jeg skriver om det her.

Slik har det altså blitt for oss som er født med gullskjea i munnen, og når det er sagt, la meg kjapt legge til at jeg er klar over at det ikke hjelper så mye å prate om viktigheten av ansvarlig reiseliv og tipse folk om takt og tone i ukjente destinasjoner hvis først klimaet går til helvete.

Som så mange andre levende vet også jeg at jeg er del av et komplekst og urettferdig handelssystem. Ikke minst hva muligheter og rettigheter angår. Fristelsene og stemmene er dessuten så mange, og vi har etterhvert en jungel av livsstiler å velge mellom. Dermed er det til tider lett å kjenne på en maktesløshet som etisk, opplyst forbruker. Likevel. Ved i det minste å ville vite om – og stadig undersøke – det som finnes/ skjuler seg av urettferdig handel, utnyttelse, forurensning innen både reiselivs- tekstil- og matindustrien, mener jeg man kan ta bevisste valg som har noe for seg. Det går kanskje til og med an å leve som en priviligert forbruker i verdens rikeste land og samtidig bidra til noe positivt i verden.

Noen vil nok mene at jeg bare bøter på samvittigheten som skriker til meg fra bevissthetens dyp med alt dette, og det er greit. I feel you. Uansett finner jeg noe trøst i disse fem stusselige (bort)forklaringene om å være et miljøsvin og samtidig kunne fremstå som en aktivist på andre områder. Vennligst bær med meg.

1) Takk og lov finnes dem som har reist jorda rundt tre ganger, uten å lette fra bakken i det hele tatt! Det er beundringsverdig å lese hvordan de gjør det, og hvor dedikerte de er. Selv sluker jeg det meste av reiseblogger og reiselitteratur, og spesielt liker jeg det når folk er opptatt av å prate om hvilke fotspor vi etterlater oss som reisende, fremfor alt vi kan spise og shoppe til billigst mulig penge, og hvilke 5-stjerners hoteller som er best i de forskjellige destinasjonene. Folk som skriver om og inspirerer til at folk flyr mindre, gjør verden til et bedre sted. Jeg heier på dem.

2) Jeg vet. Selv skriver jeg (foreløpig) sjeldent om reising til fots, eller via land fremfor fly, til tross for min viten om at dette alene kunne ha forhindret enorme miljøproblemer i verden. Derimot skriver jeg mye om betydningen av ansvarlig reiseliv for å både informere og inspirere mennesker. Eksempelvis har jeg vist til brudd på menneskerettigheter innen turisme og fortalt om utnyttelse av lokalfolk i form av billig arbeidskraft og altfor lange arbeidsdager, tvangsflytting av hele samfunn samt vannmangel i det globale sør pga. store turismeutviklingsprosjekter. Det meste av dritt i verden skjer pga. fattigdom og mulighetene den gir store internasjonale aktører (innen enhver industri) til å boltre seg alt for fritt i verden og inngå urettferdige handelsavtaler som påvirker uhorvelig mange fattige menneskers liv negativt.

3) I tillegg til hvilket ansvar de største næringsaktørene som hotellkjeder, turselskaper, myndigheter og media har, skriver jeg mye om oss reisende som forbrukere. Ikke fordi forbrukere innehar mer ansvar enn de andre aktørene, men fordi jeg selv inngår i den gruppen mer enn i de andre og slik sett har masse erfaring med å tenke på hvilket ansvar jeg selv har. Dessuten vet jeg at folk fortsetter å reise – stadig mer og stadig lengre – til tross for at de store næringsaktørene gjør så lite for å bedre situasjonen. Det kunne de gjort i form av å refordele inntektene bedre, øke priser på flyreiser og ikke minst stoppe utnyttelsen av fattige land som skriker etter en måte å tjene penger på. De kunne i tillegg ha opplyst kundene sine mye mer om etikk innen reiseliv. Slik det kunne vært gjort langt bedre innen andre industrier også.

elephantride

For eksempel er det IKKE OK å ri på elefanter bare fordi vi kan. De blir mishandlet med stokker og metallpisker for å lære å oppføre seg omkring mennesker.

4) Min interesse for punkt 2 og 3 er kanskje uvanlig stor sammenliknet med mange andre. Den har vært med meg lenge og jeg fikk brukt den ganske aktivt i UK og Sør Afrika. I nyere tid har jeg innsett at temaer – som nevnt over – nærmest er ikkeeksisterende innen norsk reiselivslitteratur. Det samme gjelder de fleste land i verden forøvrig; noe som må ses i lys av hvor mektige turismeaktører er i dag. Det er her denne bloggen og mine meninger om slikt kommer inn. Jeg håper å inspirere folk til å tenke mer på rollen sin som reiseforbrukere og reisende i det hele tatt, ved å skrive om det. Om folk flyr eller ei har altså ikke vært mitt hovedfokus, men det å bidra til at fattige steder og mennesker får det pittelitt bedre hvis mange flere tar bevisste valg når de er på tur, har vært det.

IMG_6282

Kunstverk, Burning man 2013

5) Ved å hovedsakelig snakke til reisende, håper jeg å utfordre folks syn på verden slik vi får den servert som turister, og til og med i blant slik vi tror vi kjenner den, eller ikke. Derfor minner jeg ofte om at det å reise slik vi gjør – og kan i det hele tatt –  er et gode, ja faktisk en ekstrem luksus, men at mange nærmest tar det hele for gitt. Meg selv inkludert. Med eksempler på slikt, sett i historiske perspektiv, forsøker jeg å inspirere folk til å tenke over deres rolle som reisende og oppmuntre reisende til alltid å respektere lokalfolk, deres kultur og skikker, og å betale rettferdig for varer og kjøpe lokalt for å bidra til den lokale økonomien.

Alt i håp om at mange flere innser at selv om de alene ikke kan forandre verden, så kan de påvirke både lokalfolk og samfunn de møter på en langt mer positiv måte. Fordi dersom flere går inn for det, kan globalt reiseliv (og alle andre industrier vi tar del i) bli langt mer bærekraftig enn det er i dag. Herunder argumenterer jeg hardnakket for at også våre egne reiser blir langt bedre når vi tenker på denne måten. Hvorfor? Fordi man opplever en ny form for mening, og fordi man kommer i snakk med folk man kanskje tidligere så mer på som rene serviceytere.

IMG_6827

som denne karen som jobber som en levende bokhandel på stranda i Goa.

Men jo, jeg innrømmer det: Jeg er et miljøsvin som flyr så mye i det hele tatt, og all resirkuleringen og brukthandelen jeg står for hjemme i Norge når ikke engang opp til knærne på en som aktivt har tatt et standpunkt ved å reise minst mulig med fly. Ergo er dobbeltmoralen i det å prate om å ansvarlig reiseliv der man først er på tur i Goa, gjennom Thailands jungel, eller bor hos beduiner i ørkenen i Jordan når man likevel har flydd dit, absolutt tilstedeværende.

Utfordringen til tross; det ene må kanskje ikke nødvendigvis stå i skyggen av det andre? I så fall blir det tøft å diskutere temaer som menneskeverd, levelønn og viktigheten av at menneskerettigheter beskyttes med de som jobber for et giganselskap innen mat-, tekstil- eller turismenæringen. Det blir egentlig tøft å diskutere miljøvern som norsk borger i det hele tatt, ettersom Norge er en av verdens ledende oljenasjoner. Slik det er vanskelig å få folk til å tro at de gjør noe riktig ved å aldri spise kjøtt, eller kjøpe nye klesplagg, hvis de stadig kritiseres for å kjøre bil.

Til slutt; siden jeg liker å bli utfordret angående hvem jeg er og de valgene jeg tar/ ikke tar, er (dobbelt)moralpolitiet alltid velkomne på døra mi. Likvel kan jeg ikke svare annet enn at jeg stadig prøver å bli bedre, og gjenta til de engasjertes forsvar at alle monner drar.

10 tips til ansvarlige turister

Har du noen gang tenkt på at i ferie- og reisesammenheng, så produseres omtrent alt det du betaler for, mens du er på tur?

Enten om du er på chartertur med svigerfamilien i Tyrkia, eller på en helt fri ryggsekktur i India, så “lages” reisen din hver time og hver dag av (lokale) arbeidere i området du besøker. Og stort sett, i alle fall på de mer impulsive turene, vil du direkte kunne møte nesten alle de arbeiderne som påvirker reisen din til å bli det den blir.

Dette betyr at vi forbrukere av reiser hele tiden kan ta valg som påvirker arbeidsdagene til de som er med og produsererer reisene våre. Jeg vet ikke med deg, men jeg ELSKER den tanken!

Det er nemlig nettopp dette som gjør turismeindustrien så unik, sammenliknet med andre industrier. Det at dens forbrukere direkte møter de som lager/ serverer oss varen de har kjøpt/ kjøper.  Dette betyr at turister som forbrukere har en unik og enorm kraft til å bekjempe menneskelig og miljømessig utnyttelse.

Dersom reisende tar noen enkle bevisste og ansvarlige valg, selv i en feriesituasjon hvor fokuset i utgangspunktet er langt ifra ansvarsbasert, kan de bidra til en stor forskjell i andre menneskers liv.

DSCN0102

Vi opplevde dette i Goa, India da vi utviklet et vennskap med strandselgeren Lolita (som aldri ga seg) og som etterhvert daglig satte seg ned hos oss for en stadig lengre prat om livet, kjærligheten, business og drømmer.

Jovisst handler ferie for de aller fleste om å slappe av og kose seg, oppdage/ se/ føle noe nytt. Eventuelt handler det om å glemme for en liten stund hvor man kommer fra i det hele tatt. Eller kanskje blir man påminnet nettopp det, alt ettersom hvordan du ser på det…
Uansett. Å ta ansvar som reisende kolliderer overhodet ikke med noe av det. Man kan få en fantastisk ferieopplevelse OG underveis sette seg litt inn i situasjonen til de lokale man møter på sin vei. Det hjelper for eksempel å huske på at mange  lokalfolk man møter har det å yte tjenester for rike reisende, som sitt levebrød. Min erfaring er faktisk at reisene og ferieturene blir langt finere og mye mer interessante jo mer jeg tenker/ opptrer slik. Både for meg selv og de jeg møter på hvorenn jeg ferdes.
Så. Over til tipsene som kan hjelpe deg å bli mer ansvarlig som reisende. De er tatt fra organisasjonen Tourism Concern som i over to tiåar har jobbet for menneskerettighetsbeskyttelse innen turisme, og som snakker mye om det å utgjøre en forskjell som reisende. Deres mål er at turisme alltid først og fremst skal tjene lokalsamfunn, som er helt i tråd med konseptet ansvarlig turisme som jeg skriver om titt og ofte, og tok en mastergrad i (!).

Jeg har tatt meg friheten til å språkpynte litt på tipsene og ellers legge til et par punkter, i den tro at de alle – og spesielt totalt sett – bidrar til enda bedre reiseopplevelser.

IMG_5003

Som her hvor Arild og jeg kommer tett på de lokale på Gran Canaria.

Please ikke heng deg opp i at tipsene er mange, for bare ved å gjøre noen av dem om til handling på din neste reise, hevder Tourism Concern at du personlig er med på å bekjempe utnyttelse innen turisme.

Here we go:

1) VÆR BEVISST. Start å reflektere over og nyte reisen allerede før du reiser. Les om destinasjonen, sett deg litt inn i dens historie, politikk og religion. Undersøk hva som er typisk for kulturen, hva som ses på som høflig og ikke. Finn for eksempel ut hvilke kleskoder som er passende både for menn og kvinner dit du skal. Hvis lokalfolk dekker til visse deler av kroppen, hvilke beskjeder sender du ut dersom du velger det motsatte?

2) VÆR ÅPEN. I ulike destinasjoner du besøker kan noe/ mye virke uvant eller merkelig for deg, men det kan være helt normalt, eller rett og slett bare måten ting gjøres på av folk der.  Prøv å ikke anta at “den vestlige måten” å gjøre ting på er den riktige eller beste. Snakk med lokalfolk. Hva tenker de om ditt verdensbilde, din livsstil, klær og vaner? Finn ut av deres.

3) VÅRE FERIETURER – DERES HJEM. Før du tar bilder av folk, barn og eiendelene deres spør alltid om lov. Respekt reaksjonene og ønskene deres.

4) KJØP LOKALT. Bidra til lokal økonomisk utvikling ved å handle fra lokale butikker, spise på lokale restauranter og overnatte på lokale familiehotell fremfor hos ulike internasjonale kjeder. Tenk over at pengene du bruker i destinasjonen, helst skal forbli i destinasjonen.

5) PRUTE RETTFERDIG. Bidra til lokal økonomisk utvikling ved å prute rettferdig. Hvis du pruter alle varer ned til den laveste mulige prisen, kan kuppene du ender opp med koste selgeren dyrt. Hvis du heller går med på å betale ti-tretti kroner ekstra, betyr det virkelig noe for din lommebok? Du kan være sikker på at de samme pengene betyr veldig mye mer for selgerens familiebudsjett.

6) IKKE GI PENGER TIL TIGGENDE BARN. I know, dette er et komplekst tema, som mange mener mye om. Hovedargumentet for å ikke gi dog, går ut på dette: Å gi til tiggende barn kan oppmuntre til mer tigging. En donasjon til et prosjekt, helsesenter eller skole er langt mer konstruktivt. Uansett, hvis du besøker et sted hvor du treffer på mange tiggende barn, slå for all del av en prat med de, og kjøpt evt. noe mat til dem om de er sultne.

7) TENK FØR DU FLYR. Bruk alternative former for transport når mulig. Jo mer og lengre du flyr, jo mer bidrar du til global oppvarming og miljøforringelse. Vurder å fly flere dirketeruter fremfor ruter med mellomlandinger, samt evt. å bli litt lenger i destinasjonene du besøker.

8) VÆR EVENTYRLYSTEN. Bruk gjerne guideboka di eller hotellet som et startpunkt, men ikke som den eneste kilden til informasjon. Finn ut hva som skjer ved å snakke med lokale, og dra ut på egne eventyr. Reising bør inkludere opplevelser utenfor komfortsonen sin. 🙂

9) SPAR PÅ DESTINASJONERS RESSURSER. Vann- og elektrisitets-ressurser er ikke uendelige bare fordi du er på ferie og ikke betaler strømregninger. I mange (spesielt tørre) destinasjoner er vannmangel for lokalfolk en tragisk følge av utviklet turisme da hotellkjeder har kjøpt opp rettighetene til vann. Sørg for at folk får sin rettferdige del av rent vann ved å være varsom med bruken, og gjerne still kritiske spørsmål til hotell og reiseselskap dersom du observerer en stor ubalanse i vann- og strømtilgang.

10) SPØR SELSKAPER OM SAMFUNNSANSVAR. Dersom du kjøper en pakkereise for hele familien, eller booker det meste av eskursjoner via et selskap før avreise, er signaleffekten stor om du spør turoperatøren din om deres engasjement i lokalsamfunn – hvis gjestfrihet de drar nytte av. Bare tenk hvor mye bedre selskaper hadde oppført seg, om alle forbrukere hadde gjort dette hele tiden! Det holder dessverre ikke lenger å bare lese det som står på selskapers nettside om samfunnsansvar. Still gjerne også spørsmål til hotellet – og andre turismerelaterte næringer i destinasjonen– om deres engasjement. Dette er spesielt viktig i fattige land.

Og helt til slutt; mitt eget lille mantra: VÆR GLAD & UREDD. Joda, mye rart kan skje når man er ute og reiser. Og spesielt i møte med fremmede kulturer hvor ting gjøres annerledes enn hjemme, og årsakssammenhenger mellom fattigdom og kriminalitet kan synes sterkere. Likevel, med en positiv, tålmodig og nysgjerrig innstilling står man mye sterkere til å få maksimalt ut av de fleste situasjoner, enn man gjør med en bekymret mine og eurosentriske briller på.

Altså, det urgamle uttrykket Smil til verden og verden smiler til deg, er aldri så treffende som når vi er ute og reiser.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Som jeg fikk bekreftet da jeg danset meg gjennom natten med disse kidsa i Soweto, Johannesburg.

P.S. Det du nettopp leste er en fortsettelse på posten Utgjør en forskjell som reisende fra mars, 2013.

P. P. S. I 2013 økte turismenæringen med 5 prosent fra året før, til 1,087 milliard reisende!

Folk som tilsynelatende vet alt om verden…

Ja, du vet.

Sånne folk som alltid snakker om verden som om de vet så mye om den. Sånne som høres ut som om de faktisk tror at de lærer om verden ved å se på kveldsnyhetene daglig i årevis, og dermed kan fortelle deg mer om et land du nettopp har vært i noen måneder, men som de selv aldri tidligere har vist interesse for. Annet enn gjennom nyhetsinnslag om konflikter, sykdom, sport, natur- og sultkatastrofer, vel og merke.

tv

Etter min erfaring, stiller sånne folk deg maks to spørsmål om et lengre opphold du har hatt i utlandet (typisk “har du hatt det fint da”, tett fulgt av “er det godt å være hjemme”?), før de snart – dersom du legger ut om hvordan hverdagen din var der, – mye heller vil høre om hvorvidt du ble matforgiftet der. Sånne folk vet nemlig om en som en gang “havna på sjukehus der”, og etter det har de tenkt at turen “til et sånt sted” ikke ville vært verdt det. Sånne folk er sjeldent interessert i å høre om vennene du fikk deg, men benekter ikke at de en stund var bekymret for om du skulle forelske deg – og bli. Slike kommentarer får andre i rommet til å le, mens en av dem passer på å se på deg for et avkreftende nikk, før de skifter tema.

Du tar deg i å puste ekstra dypt når du tilbringer noen timer med sånne folk. For du vet det jo: Sånne folk har sjeldent vært utafor Sveriges grenser, eller Europa for den sakens skyld. Likevel mener de så mangt om de fjerneste stedene andre har vært. Ikke fordi de har hørt så mange historier derfra, eller sett så mange bilder. Nei, sånne folk stiller generelt ikke mange spørsmål om andres opplevelser i livet. Må Gud forby at noen gir dem nye perspektiver på et sted, eller tema de har gjort seg opp en klar mening om. Ingen har mer rett enn aviser og TV, og ingen som er yngre enn meg selv kan lære meg noe om mennesker eller verden, tenker sånne folk. Alt var forsåvidt også bedre før, mener dem, og det snakker de gjerne om i timesvis.

For sånne folk er verden i dag i det hele tatt ganske skummel, og det er også de fleste fremmede mennesker. At en slektning, eller familievenn som de egentlig kjenner ganske godt, farter og reiser rundt som en annen virvelvind, synes derfor sånne folk vitner om ekstrem rastløshet, eller mild galskap. Dagens ungdom har et naivt verdensbilde tenker de, som tilsynelatende føler seg trygge så mange steder i verden som de selv vet at ikke er trygge. At du forteller dem at det faktisk ikke er mye verre i andre land enn her hjemme så fremt man er åpen og møter folk med respekt, får dem til å le litt oppgitt og referere til “alt det gærne de hører om daglig”.

At du har lært deg et nytt språk, interesserer dem heller ikke nevneverdig, for i følge dem er det så lett nå til dags å lære språk – selv har de lært mye engelsk gjennom TV. At for eksempel Sør Afrika har elleve nasjonalspråk humrer sånne folk av, for “det får da være grenser,” men plutselig minner det dem på den derre “grufulle Apartheid-tida” og snart snakker de om at det er “tragisk hvordan Afrika har holdt på”. Du vet, sånne folk er skjønt enige om at Afrika er et land. Hvis samtalen kommer dithen at folk mener noe om Afrika, peiles forøvrig temaet overraskende kjapt over på bistand, og innbitte kjever popper opp rundt bordet som sopp i nordmarka om høsten.

mushroomsbw

Det skal sies: Du hører gjerne om deres syn på bistand fremfor om gardinsalget på Jysk, eller hofteproblemene til ei svigerinne, og selv om forutsigbarheten til det som vanligvis følger herfra er slående, respekterer du at dem sier sin “sanne mening om at norsk bistandspolitikk er feilslått fordi penga overhodet ikke går dit de skal fordi det jo er fullt av korrupsjon neri der”. Etter slike utsagn sier få andre sånne folk i mot, selv om du selv ikke akkurat sitter og fabler om hvem av dem som fortjener fredsprisen. I blant kliner du til og spør dem hvor de har kunnskapen sin fra, og etter å ha fått et fjollete svar legger du til at du ikke visste de var så engasjerte i bistand. Herfra skifter gjerne sånne folk over til et tema de faktisk brenner for: Det at “vi virkelig må ta bedre vare på våre egne i Norge. Spesielt de eldre.”

Siden du også er opptatt av at man skal ta vare på alle – og spesielt på de svake i samfunnet – sier du deg delvis enig, før du minner om at internasjonal bistand og eldreomsorg er to forskjellige temaer. Når sistnevnte poeng ikke går inn, kaster du deg velvillig inn i diskusjonen som er i ferd med å utfolde seg om omsorgsinsititusjoner. Folk som tilsynelatende vet alt om verden er ofte eldre enn deg selv, og forståelig nok mer bekymret for eldreomsorgen enn deg. Selv har du lang erfaring med å besøke folk på eldrehjem, og opptrer ofte som personlig engasjert i saken. Dessuten liker du å høre med de rundt deg om hva som opptar dem og hvordan de ser for seg at vi kan ta bedre vare på de eldre fremover. En slags løsningsorientert vri om du vil.

Men du lærer tydeligvis aldri, for sånne folk har jo avslørt utallige ganger gjennom årenes løp at de overhodet ikke liker løsningsorienterte diskusjoner. De vil mye heller klage over alt som ikke fungerer, si seg enige i at alt var bedre før, riste på hodet over de udugelige politikerne og si ting som: “Nei, det går bare en vei detta”, mens de strekker seg etter enda et kakestykke.

Hvis du prøver deg på en liten anekdote fra den nylige Asiareisen din litt senere – etter at gemyttene har roet seg og sånne folk har snakket ferdig om den dyre utleieprisen naboen tar for å leie dem en garasjeplass – lytter sånne folk motvillig før de snart avbryter deg for å få svar på om du nå endelig skal etablere deg i Norge.

Du vet. Sånne folk.

Enten om de preges av ubegripeligheten om at det går an å ha en livsstil som står i kontrast til sin egen, mindreverdighetskomplekser typisk for de som har vokst opp i Jantelov-Norge, eller egne uoppfylte drømmer fra en svunnen tid, så har sånne folk til felles at det i alle fall er dårlig skjult, tenker du.

En fattig trøst finnes dog: Sånne folk forundrer flere enn deg. 😉

Ny reisetrend: Samfunnsbasert turisme

Drømmer du om en annerledes ferie?

En ferie som ikke innebærer å bo på hotell og spise på restauranter overfylt med andre turister, men kanskje heller ved foten av et fjell sammen med lokafolk i en liten landsby? Eller ved en fiskelandsby i Tyrkia, eller kanskje på Zanzibar hvor du får innblikk i hverdagen til fiskere og kan hjelpe de med å legge garn og sløye fisk? Hva med en tur til villmarken i Laos hvor du hjelper lokalfolk med kartleggings- og konservajonsarbeid av ville dyr, eller en annerledes meditasjonsresort i India som drives av urfolk…

I det hele tatt: Drømmer du om en ferie hvor du lærer masse om livene til folk du før ikke visste fantes, folk som åpner hjemmet sitt for deg og lærer deg hvordan å overleve, lage mat og danse på deres måte? Isåfall er community based tourism noe for deg. Og du er ikke alene om å ønske deg mer av dette!

Det er etterhvert blitt en utbredt reisetrend at folk fra nord (vestlige eller utviklede land) vil reise annerledes og gjerne lengre vekk, eller i hvert fall til steder hvor hverdagen er en helt annen enn deres egen. Reisende i dag – enten de reiser alene, i par eller med barn – er stadig på jakt etter det autentiske ved andre kulturer, hvilket hovedsakelig innebærer et ønske om å komme tett på lokalbefolkningen ved en valgt destinasjon. Den voksende etterspørselen har resultert i at mange fattige lokalsamfunn ønsker turister velkommen da de ser at gjestene kan være en god inntektskilde. Innen turismenæringen ser de plutselig at ressursene deres ved bare å være seg selv og by på sin kultur og kunnskaper om overlevelse i deres habitat, er noe helt unikt for nysgjerrige og frittenkende tilreisende.

I beste fall representerer denne turismetrenden eksepsjonelle muligheter for økonomisk gevinst i fattige områder samt toleransefremming mellom folk fra nord og sør. Og for de som klarer å legge igjen de eurosentriske brillene sine hjemme før avreise blir reiseopplevelsene uforglemmelige. Men, turisme kan også ha mange negative ringvirkninger i et lokalsamfunn, og grunnene til dette er mange.

Saken jeg poster idag er ment til å oppklare hva community based tourism er og gir tips til reisende om hva å se etter og tenke på ved bestilling og ila oppholdet, for at alle parter skal komme godt ut av erfaringen.

La oss se på terminologien først: I mangel på et godt norsk uttrykk for det engelske Community based tourism, velger jeg å oversette til samfunnsbasert turisme i denne sakens forbindelse. På engelsk snakker man egentlig om en noe mindre gruppe enn et samfunn når man bruker terminologien community, og ofte viser man til lokalbefolkning på norsk når man hører det engelske ordet community. Men både society og community kan også oversettes til samfunn, litt ettersom hva konteksten er.

Uansett. Samfunnsbasert turisme (community based tourism), viser til en form for turisme som har som mål og inkludere og gagne lokale samfunn der turismen finnes. Og både akademia og turismenæringa viser spesielt til rurale områder eller landsbyer hvor urfolk og småbønder bor i Sør (med Sør menes hovedsakelig utviklingsland) når de tenker på samfunnsbasert turisme.

Ideelt sett er modellen at lokalfolk jobber på deltid eller heltid som vertskap for besøkende hvor de organiserer turismen og aktiviteter knyttet til den i blant seg, og deler inntektene. Det finnes mange typer samfunnsbaserte turismeprosjekter, men som oftest inkluderer de at besøkende bor tett oppå lokalbefolkningen og slik tar del i hverdagen deres. Dette betyr at gjester lager mat og spiser sammen med lokalfolk og ofte også deltar i arbeidsoppgaver. Altså en alternativ reiseform som er blitt enormt populær på bakgrunn av de unike opplevelsene som skapes, men også takket være internett de siste ti- femten årene.

Idag kan folk som planlegger en ferie oppdage spennende steder og kulturer de aldri før hadde drømt om at fantes ved et tasteklikk. Og på den andre siden kan lokalfolk som bor der som ingen skulle tru at nokkan kunne bu åpne opp for turismenæringen ved å promotere bostedet sitt som noe helt unikt ved hjelp av en enkel nettside og gode anmeldelser på for eks. Tripadvisor.

Når det er sagt er det viktig å nevne at de fleste samfunnsbaserte turismeprosjekter ofte er i tett kontakt med kommersielle reiseselskaper. Sistnevnte representerer en trygg kommunikasjonskanal og gjerne en tolk mellom turist og lokalbefolkningen, og er stort sett til god hjelp for begge. Men de kan også ofte være til hodebry med tanke på hvem som egentlig tjener penger på denne turismetrenden…

Historisk sett er nemlig community based tourism (CBT) et utspring fra teori og praksis innen community based development (CBD), hvor man har tenkt seg at dersom lokalfolk selv styrer økonomien de er del av, og inntektene deles rettferdig dem i mellom utenom private aktørers innspill, kan dette bidra til bærekraftig utvikling. Men i en nyliberal verdensøkonomi er det mange som mener at slike modeller ikke er mulig å etterfølge.

Dette betyr ikke at samfunnbasert turisme ikke kan bidra til utvikling for lokalbefolkningen, men dessverre finnes ganske få eksempler på ordentlig gode bærekraftige samfunnsbaserte turismeprosjekter. En av grunnene til dette kan være at det oppstår situasjoner hvor fattige (og stort sett uutdannede) lokalfolk utnyttes økonomisk og betales for lite for sine tjenester som verter og guider. Dette skjer ofte på grunn av at private aktører oftest sitter på makta i den forstand at de først har tilgang til turister som bestiller reiseproduktet gjennom de (pga. språkkunnskaper og tilgang til teknologi og markedet), og kan presse prisene ned blant et folk som allerede lever i fattigdom (i enkelte tilfeller i dyp fattigdom).

En annen grunn kan være at uenigheter om hva som er rettferdig fordeling av inntektene mellom private selskaper og lokalbefolkninger oppstår og at lokalfolk etterhvert ikke vil ta imot turister. Ellers kan det nevnes at det har vist seg kostbart for private aktører å sette igang turismeinitiativ på landsbygda da det kreves både opplæring om servicearbeid, språk, guiding og vertskap for at et sted karakteriseres som kvalifisert til å ta imot reisende. Det er ikke alltid turismeinitiativet viser seg mulig å opprettholde bærekraftig når inntektene skal fordeles på X antall ansatte, familier, oppgraderings- og bygningsprosjekter osv.

Debattene i akademia om samfunnsbasert turisme kan virke overveldende og uenighetene er mange om hvordan samfunnsbaserte turismeprosjekter kan lykkes. Uansett finne det en enighet blant de fleste – og da spesielt blant de som tror på og arbeider for ansvarlig og etisk turisme – om at dersom en skal oppnå bærekraftig utvikling som en følge av samfunnsbasert turisme, lokalfolk selv få en rettferdig del av turismeinntektene. Videre menes det at de også må ha en finger med i bestemmelsene om hvordan turisme utvikles og ledes der de bor. Det burde ikke være så vanskelig altså..?

hva skal man se etter som reisende, lurer mange på.

Dersom du er fristet til å kjøpe et produkt som hevder å være samfunnsbasert turisme, eller er på vei til å reise et sted hvor det snakkes om at dette er utbredt, finnes det noen anbefalte regler å forholde seg til. Disse kan hjelpe deg til å luke ut de mest troverdige prosjektene hvor du får inntrykk av at pengene dine kommer i rette hender. De kan være nyttige å se på og spørre etter både i løpet av undersøkingsprosessen før reisen din, og ved destinasjonen i møte med både lokalfolk og private aktører. Reglene går som følger:

Samfunnsbasert turisme bør…

  • Være organisert med godkjenningen og engasjementet til lokalfolk/samfunnet. Lokalfolk bør delta i planleggingen og i ledelsen av ulike turer og aktiviteter. Let etter info om dette og spør gjerne om bevis fra evt. selskap før bestilling.
  • Gi en rettferdig del av profittene tilbake til lokalsamfunnet. Ideelt vil dette inkludere samfunnsprosjekter, helse, skole osv. Spør evt. selskap om bevis på dette, og følg det opp ved destinasjonen.
  • Involvere samfunn/ lokalbefokninger heller enn enkeltindivider. Når utenforstående private aktører jobber med enkeltindivider fremfor flere familier/husholdninger kan det være ødeleggende for sosiale strukturer i et samfunn. Be om informasjon på hvem som er involvert dit du vil reise, og hvorfor.
  • Respektere tradisjonelle kulturelle og sosiale strukturer. Det er altfor mange turismeprosjekter der ute som driver med såkalt cultural commodification ved at lokalfolk nærmest presses til å delta ved (for dem) gammeldagse seremonier, eller opptrer tradisjonelt på oppfordring fra turister eller private aktører fordi dette anses som autentisk for tilreisende. Forsøk å sett deg inn i hva som er tradisjonelt for de du reiser til, og styr unna selskap som understreker i overkant all den kulturelle lærdommen du får ved å treffe en lokalbefolkning.  Husk at innlagt vann, elektrisitet og olabukser er noe de fleste mennesker vil ha. Kulturer og tradisjoner er i stadig utvikling, og selv om folk ikke er så autentiske som reisebrosjyrene lovte deg, er det menneskene, stedet, og møtet dere i mellom du reiser for å oppleve!
  • Holde besøksgrupper små for å minimere negative kulturelle og miljømessige påvirkninger. Be om informasjon om hvor mange som besøker et sted samtidig vs. hvor mange som bor der.
  • Inneha mekanismer til å hjelpe lokalfolk med å takle påvirkningen av vestlige turister på besøk i deres samfunn. Let etter ansvarlig kommunikasjon fra selskapers side på dette. Be om informasjon på infrastruktur i området og om evt. tilreisende tilbys dusj og vannklosett mens lokalfolk ikke har fått oppgradert sin standard.
  • Briefe turister før reisen om passende oppførsel. Se etter ansvarlig kommunikasjon på nettsider osv. som gir deg følelsen av at lokalfolket først og fremst er de som skal respekteres!
  • Være miljøvennlig og miljømessig bærekraftig. Lokalfolk må være involvert dersom konserveringsprosjekter skal lykkes. Be om informasjon på tiltak som er satt igang for å takle økt turisme dit du reiser. Turismen skal ikke påvirke miljøet negativt, men positivt!

Det siste punktet er vanskelig å gjøre noe med før du først ankommer, men evt kan du prøve å lese deg opp om andre reisendes meninger om stedet for å avdekke skrekkeksempler..

  • La samfunn være i fred dersom de ikke ønsker turister på besøk. Folk må ha retten til å si nei til turisme. Det finnes turismeinitiativer som ikke er ønsket av lokalfolk, men som har blitt presset på dem av provate aktører da stedet eller kulturen deres viser seg å være populær. Dersom du ankommer et sted og forstår at lokalbefolkningen ikke er fornøyde med besøk, ta farvel og kontakte reiseselskap/ turoperatører umiddelbart.

(Kilde: Tourism Concern, ICRT og Jeanett A. Søderstrøm).

Dersom de fleste av disse reglene overholdes kan samfunnsbasert turisme uten tvil gir både reisende og vertskapet uforglemmelige opplevelser og følelsen av å få masse igjen for samspillet. I mange tilfeller utvikles også nye vennskap, hvor folk og familier gledelig reiser tilbake til et sted som satt skikkelig inntrykk, nettopp fordi den samfunnsbaserte turismen fungerte så bra.

God reise!

Hvordan reise etisk til Myanmar

myanmar

Siden åpningen av Burmas grenser (nå kalt Myanmar) har turismen til landet økt eksplosivt. Fram til slutten av 2010 oppfordret Aung San Suu Kyi og hennes parti en total boikott av turistreiser til landet, men i tiden etter at Burma har åpnet seg mot omverdenen har de gått fra oppfordringen om boikott til oppfordringen om ansvarlig turisme.

Tourism Transparency er en organisasjon som lenge har jobbet med å oppfordre reiselystne om hvordan reise ansvarlig til Myanmar, og den 1. mars ble endelig en offentlig kampanje med 30 tips om dos and don’ts for turister lansert på flyplassen i Yangoon av Tourism Transparency og the Hanns Seidel Foundation. Kampanjen er støttet av den nasjonale regjeringen.

Budskapet er at turisme til Myanmar utvilsomt kommer til å påvirke mange burmesers liv og at reisende derfor bør være med på og påvirke turismen. Dette kan du gjøre ved å tilse at pengene dine gagner den lokale økonomien.

I 2011 tok nye reformer fart i Burma, som har vært et diktaur i nesten hele sin moderne historie. Politiske fanger har sluppet fri og medisensuren er slakket opp og omverdenen har svart med å heve sanksjoner, økt bistand og sterke diplomatiske forbindelser. Men, reformene til tross fortsetter fredlige demonstranter å fengles med hjelp av undertrykkende lover. I noen deler av Myanmar rår væpnet konflikt og fra landets vestre deler kommer alvorlige og troverdige rapporter om etnisk rensning, sier Dr. Andrea Valentin fra Tourism Transparency.

Burma er veldig langt ifra å være et demokrati og den reelle makten ligger fortsatt hos militæret. Det råder en alvorlig menneskerettighetssituasjon i landet, selv om dette kanskje ikke merkes for den enkelte turist, sier Dr. Valentin

Derfor er det så viktig at alle besøkende setter seg inn i hvilke grep de kan ta for å bidra til at de støtter den lokale befolkningen og ikke militæret.

Les mer om Tourism Transparencys arbeid her, og last ned brosjyren Dos and donts gratis her.