Category: NORSK

Utgjør en forskjell som reisende!

Visste du at turisme er en av verdens største (og raskest voksende) serviceindustrier, som ansetter omkring 235 million (tall fra 2010) mennesker i verden; circa 8 prosent av den totale globale arbeidskraften? Eller at mer enn 1 milliard mennesker reiste utenfor landegrensene sine i 2012 til tross for den temmelig usikre globale økonomien?

Dette er rekordtall innen internasjonal turisme, og viser en økning på 20 millioner reisende fra 2011, i følge statistikk fra Verdens turismeorganisasjon UNWTO.

For å markere den nye rekorden har UNWTO lansert en kampanje, med navnet One Billion Tourists: One Billion Opportunities, hvis mål er å oppfordre turister til å utgjøre en positiv forskjell som reisende. UNWTO peker hovedsakelig på at selv de minste handlinger som reisende kan ha gedigne påvirkninger på menneskers livssituasjon og destinasjoner, – hvis de multipliseres med en milliard.

Som del av kampanjen ble folk bedt om å stemme på et reisetips som vil tjene destinasjoner mest, og tipset som vant var “buy local”. Dette betyr at turister oppfordres til å kjøpe lokal mat og suvernirer, overnatte på lokale hotell og ansette lokale guider for å forsikre seg om at forbruket deres bidrar til å øke inntekten og jobber blant vertssamfunn (de vi besøker).

Handlingene dine teller, sa UNWTO generalsekretær, Taleb Rifai, under kampanjelanseringen. “Og det er vår beskjed til de en milliard reisende. Gjennom riktige handlinger og valg, kan hver turist representere en mulighet for en mer rettferdig, inkluderende og bærekraftig fremtid.”

Image

Taleb Rifai

Det som er så unikt for turismeindustrien sammenliknet med andre industrier er at dens forbrukere direkte møter de fleste produsentene av varen de har kjøpt/ kjøper (selve ferieturen). Hvilket betyr at turister som forbrukere har en unik enorm kraft i å bekjempe menneskelig og miljømessig utnyttelse. Dersom reisende tar noen enkle bevisste og ansvarlige valg, selv i en feriesituasjon hvor fokus i utgangspunktet er langt ifra oppgavebasert, kan de utgjøre en stor forskjell i andre menneskers liv.

Ikke minst; hvis mange flere reisende hadde reagert når de opplever noe de mener er helt på grensen hva angår åpenbart uetiske forhold, og med engasjement fortalt eventuelle turoperatører/ hotell om sine bekymringer, ja da kunne vi ha flyttet fjell. Helt seriøst. Og når jeg påstår det, tenker jeg spesielt på turisme til såkalte utviklingsland, hvor fattigdom er utbredt og de fleste lokalfolk selv aldri engang har muligheten til å ta seg en ferie.

At UNWTO som den bastionen de er hva angår lover og regler, reguleringer og prioriteringer innen globalt reiseliv, endelig virker å ta dette temaet på alvor, er vel og bra. Men sant skal sies at andre organisasjoner før dem lenge har forsøkt å inspirere folk til å tenke mer over sin rolle som reisende.

Inspirert av organisasjonen Tourism Concern som i over to tiåar har jobbet for menneskerettighetsbeskyttelse innen turisme, har jeg satt sammen 10 nyttige tips til å utgjøre en forskjell som reisende. Tourism Concerns mål er at turisme alltid først og fremst skal tjene lokalsamfunn, som er helt i tråd med konseptet ansvarlig turisme som jeg skriver om titt og ofte (og klinte til og tok en mastergrad i). Ved å gjøre bare noen av tipsene om til handling på din neste reise, hevder Tourism Concern at du personlig er med på å bekjempe utnyttelse innen turisme.

Du finner de ti tipsene her!

Edit, mars 2014: I 2013 økte turismenæringen med 5 prosent fra året før, til 1,087 milliard reisende.

Advertisements

Det som ikke rammer oss selv

tired_beggar

Vær så snill å lese dette fantastiske innlegget av Svein Henriksen. Så vakkert.

Les også kommentarene fra folk hvis hat og intoleranse jeg er ubeskrivelig glad jeg ikke kjenner på personlig…

Det skjer noe med landet mitt, eller kanskje det gjelder hele verden.. Jeg gremmes iallefall av å leve blant så mye fremmedfrykt og stygge ord i et samfunn som mitt eget.

Kanskje ikke eventyrlandet Norge lenger er et eventyr.. (Og det er det ikke økt synlig fattigdom som har skylden for!)

Smaken av hund ble borte..

Debatten Are Syvertsen og Jon Martin Førland ønsket å starte med sin dokumentarfilm “Smaken av hund” er endelig dukket opp, ca 5 år etter at filmen ble laget. Jeg husker å ha lest noe om den da den kom ut, men var antakeligvis ikke klar for å engasjere meg videre i temaet den gang.

Dessuten har jeg funnet ut i ettertid; ved lanseringen av denne filmen skjedde det noe interessant – den ble slaktet av filmkritikere, kraftig protestert mot av de den omhandler, for så å bli tatt av sendeprogrammet til både NRK og TV2. Den fikk ikke stort mer oppmerksomhet verken av publikum eller media, med det resultat at veldig få så den på kino.

Her er filmplakaten:

smakenavhund

Undertittelen er selvsagt brukt som virkemiddel for å vekke publikums interesse, og i ettertid tenker jeg at det burde ha ringt noen bjeller hos oss alle. Men her har det altså skjedd noe som stoppet den interessen.

Nå kan det hende at folk flest i dette landet (som nå snart er inne i sitt tredje tiår med et selvsagt ukentlig konsum av (kjøtt)varer foreldrene våre ikke engang drømte om å smake på i kvartalet), ikke var den letteste målgruppen å få på kroken slik dokumentarskaperne ønsket, og at både filmen, dens budskap og oppstøyet derfor kokte bort i grøten.

Men jeg tror heller Morten Kielland var nærmere sannheten da han nylig skrev om dokumentarens trange fødsel i Nyhetsmagasinet.no: “filmen utfordrer noen av de største aktørene (pengemaskinene) i norsk næringsliv, med sine tette og absolutt kritikkverdige bånd til både statsinstitusjoner og propagandamaskineri, kongehuset inkludert. (…) Deretter gjorde både Aftenposten, NRK, VG og flere andre av de vanlige propagandakanalene sitt ytterste for å latterliggjøre, drite ut, skjelle ut, og undergrave troverdigheten til de to journalistene og deres såkalte «makkverk»”.

Heldigvis har filmen blitt spredt likevel. Den vant nylig en pris på en filmfestival i Iran, og takket være noen våkne journalister og voksende sosiale medier har oppmerksomhet rundt filmen spredt seg på ny i Norge. Kanskje har det også noe å si at vi i det siste har kunnet lese bekymringsmeldinger fra flere hold i media angående det voksende kjøttforbruket i Norge?

Screen Shot 2013-08-21 at 23.44.40

Etter å ha gjenoppdaget filmen og forstått mer av den mislykkede lanseringen leste jeg gjennom diverse kritikker filmen fikk. Sistnevnte er av pinlig tynt materiale (se én av dem her), og utover disse er lite skriverier å finne, annet enn to (!) tweets på Twitter. Jeg så endelig filmen på Youtube (med ca 10000 hits per idag) hvor den ligger i 12 deler og ble etterpå sittende og måpe.

Ja, hva skal jeg si?

Jeg er ihvertfall ikke overrasket over motarbeidelsen den møtte! For denne filmen dere – den prøver å fortelle oss nettopp det den selv sier: “hva matprodusenter i Norge ikke vil at vi skal vite”. Og hva forteller det oss forbukere? Burde vi ikke ville vite mer om filmens tema?

questionmarkNå har ikke jeg som mål å diskutere filmsmak eller hva som er rett og galt av filmkritikk med tanke på fokus på bildeskjønnhet og presseetikk. Personlig dog, synes jeg absolutt filmen oser av grundig research, ja til og med av god presseetikk. At produsentene har Michael More som forbilde er tydelig, men ikke etter mitt skjønn negativt, og med sitt 1 milloners budsjett, fortjener de ikke å bli sammenliknet med Mores produksjoner overhodet. Til tross for filmens amatøraktige preg (pga lavbudsjett) er dette noe av det bedre jeg har sett på lenge.

Finn første del av dokumentaren her:

Etter mitt skjønn gjør Smaken av hund hva en dokumentar skal gjøre: den bevisstgjør publikum om et viktig tema ved å rette et nytt, aktuelt og kritisk blikk på det. I dette tilfellet har filmprodusentene valgt å i tillegg krydre til med humor basert på de mange surrealistiske eller ironiske funn de gjør seg (noe som antakeligvis også bidro til flere negative meninger). Uansett, det viktigste er at Smaken av hund er proppet med interessante spørsmål, pene og stygge bilder, samt faktaopplysninger angående norsk matproduksjon – og da spesielt kommunikasjonen av denne som tilsammen former et gedigent hakekors i løpet av seansen.

Fra lovdata.no (her mattilsynets forskrifter om dyrehold som samtlige matprodusenter i teorien garanterer å overholde)...

Fra lovdata.no (her mattilsynets forskrifter om dyrehold som samtlige matprodusenter i teorien garanterer å overholde)…

Fra blogg.bt.no

Fra blogg.bt.no

Gjennom intervjuer av mektige røster fra noen av landets største selskaper gjøres seeren obs på et tydelig misforhold mellom salgstrikskommunikasjonen deres om “det norske, sunne og naturlige” og matproduksjonens egentlig negative konsekvenser nasjonalt og globalt.

Som ovennevnte Morten Kielland også påpeker i sin tekst, intervjuobjektene i filmen blir kanskje litt vel ofte svar skyldig? Og igjen: hvis intervjuene og selskapers feilkommunikasjon som filmen fokuserer på har rot i virkeligheten, burde ikke vi forbrukere da være sabla glade for å bli bevisstgjort om dette?

awareimages

Dessuten, burde vi ikke reagere og bli mer nysgjerrige på selve saken som er forsøkt fremstilt når mektige røster enstemt buer ned (eller ignorerer) en så viktig film som denne? At mektige røster buer ned en ting betyr jo gjerne kun at noe står på spill. Hvorfor har da kritikere fokusert på det amatørmessige ved filmen, eller antatt at filmprodusentene har en slags agenda, fremfor å sette søkelyset på temaet som angår oss alle?

QtheAimages

Gjennom researchen om ovenstående står en ting tydeligere for meg enn noensinne. At i Norge, som i andre land, har vi et problem med ansvarsskriving. Og dette er knyttet til den kjente, men for ufattelig mange – ubevisste – og destruktive (hva ansvarsskriving angår) sirkelen av fire ulike interessentgrupper.  Disse er:

PRODUSENTER – FORBRUKERE – MYNDIGHETER – MEDIA, akkurat som innen andre industrier. Alle fire er meget mektige og har – samt styres av – hver sine interesser. Dessuten er de alle veldig glad i tenke på seg selv, noe som oftest fører til at de flytter fokus vekk fra eget ansvar. Slik både forsinkes potensialet de ulike interessentene har til å endre visse standarder og hindres bedre og mer rettferdig samarbeid med de andre i sirkelen. Derfor blir det vanskelig å sette fingeren på hvem som bør ta hvilket ansvar.

pointfingers

Dette ble kanskje litt komplekst? En liten oppfordring kan være at du spør deg selv hvem du synes har ansvaret for dine matvaner? Og dernest for dine valgmuligheter av produkter? For informering vedrørende innholdet og produksjonen? For at dyra du spiser skal ha det godt frem til slaktedato, og så videre… Jeg antar svarene du kommer frem til omringer flere enn en interessent alene, og håper at du gjør deg noen (nye) tanker om hvilken makt du faktisk har som forbruker.

Den makten dog, den kommer ikke helt uten ansvar.

Lær mer om reiselivstrenden “community based tourism”

La oss se på terminologien først: I mangel på et godt norsk uttrykk for det engelske Community based tourism, velger jeg å oversette til samfunnsbasert turisme i denne sakens forbindelse. På engelsk snakker man egentlig om en noe mindre gruppe enn et samfunn når man bruker terminologien community, og ofte viser man til lokalbefolkning på norsk når man hører det engelske ordet community. Men både society og community kan også oversettes til samfunn, litt ettersom hva konteksten er.

Uansett. Samfunnsbasert turisme (community based tourism), viser til en form for turisme som har som mål og inkludere og gagne lokale samfunn der turismen finnes. Og både akademia og turismenæringa viser spesielt til rurale områder eller landsbyer hvor urfolk og småbønder bor i Sør (med Sør menes hovedsakelig utviklingsland) når de tenker på samfunnsbasert turisme.

Modellen er oftest at lokalfolk jobber på deltid eller heltid ved å være vertskap for besøkende, organisere turismen og aktiviteter knyttet til den i blant seg og dele inntektene. Det finnes mange typer samfunnsbaserte turismeprosjekter, men som oftest inkluderer de at besøkende bor tett oppå lokalbefolkningen og slik tar del i hverdagen deres. Dette betyr at besøkende spiser sammen med lokalfolk og ofte også deltar i arbeidet som må gjøres: en alternativ reiseform som ikke uten grunn har blitt enormt populær de siste femten årene.

Takket være internett kan folk som planlegger en ferie oppdage spennende steder og kulturer de aldri før hadde drømt om at fantes bare ved et tasteklikk. Og på den andre siden kan lokalfolk som bor der som ingen skulle tru at nokkan kunne bu åpne opp for turismenæringen ved å promotere bostedet sitt som noe helt unikt ved hjelp av en nettside.

Når det er sagt er det viktig å nevne at de fleste samfunnsbaserte turismeprosjekter derfor også oftest er i tett kontakt med kommersielle reiseselskaper. Sistnevnte representerer ofte en kommunikasjonskanal og en trygg link mellom turist og lokalbefolkningen og kan være både til god hjelp for begge. Men de kan også ofte være til hodebry med tanke på hvem som egentlig tjener penger på denne turismeformen…

Historisk sett er nemlig community based tourism (CBT) et utspring fra teori og praksis innen community based development (CBD), hvor man har tenkt seg at dersom lokalfolk selv styrer økonomien de er del av, og at inntektene deles rettferdig dem i mellom utenom private aktørers innspill, kan dette bidra til bærekraftig utvikling. Men i en nyliberal verdensøkonomi, er det mange som mener at slike modeller ikke er mulig å etterfølge.

Dette betyr ikke at samfunnbasert turisme ikke kan bidra til utvikling for lokalbefolkningen, men dessverre finnes ganske få eksempler på gode samfunnsbaserte turismeprosjekter. En av grunnene til dette kan være at det oppstår situasjoner hvor fattige (og stort sett uutdannede) lokalfolk utnyttes økonomisk og betales for lite for sine tjenester som verter og guider. Dette skjer ofte på grunn av at private aktører oftest sitter på makta i den forstand at de først har tilgang til turister som bestiller reiseproduktet gjennom de (pga språkkunnskaper og tilgang til teknologi og markedet), og kan presse prisene ned blant et folk som allerede lever i fattigdom (i enkelte tilfeller i dyp fattigdom).

Photo cred: www.fidr.or.jp

 

En annen grunn kan være at uenigheter om hva som er rettferdig fordeling av inntektene mellom private selskaper og lokalbefolkninger oppstår og at lokalfolk etterhvert ikke vil ta imot turister. Ellers kan det nevnes at det har vist seg kostbart for private aktører å sette igang turismeinitiativ på landsbygda da det kreves både opplæring om servicearbeid, språk, guiding og vertskap for at et sted karakteriseres som kvalifisert til å ta imot reisende. Det er ikke alltid turismeinitiativet viser seg mulig å opprettholde bærekraftig når inntektene skal fordeles på X antall lokalfolksfamilier, selskapspersonell, transport og bygningsprosjekter osv.

Photo cred: www.tourism-review.com

 

Debattene i akademia om samfunnsbasert turisme kan virke overveldende og uenighetene er mange om hvordan samfunnsbaserte turismeprosjekter kan lykkes. Uansett finne det en enighet blant de fleste – og da spesielt blant de som tror på og arbeider for ansvarlig og etisk turisme – om at dersom en skal oppnå bærekraftig utvikling som en følge av samfunnsbasert turisme, lokalfolk få en rettferdig del av turismeinntektene. Videre menes det at de også må ha en finger med i bestemmelsene om hvordan turisme utvikles og ledes der de bor.

Dersom du er fristet til å kjøpe et produkt som hevder å være samfunnsbasert turisme, eller er på vei til å reise et sted hvor det snakkes om at dette er utbredt, finnes det noen anbefalte regler å forholde seg til. Disse kan hjelpe deg til å luke ut de mest troverdige prosjektene hvor du får inntrykk av at pengene dine kommer i rette hender. De kan være nyttige å se på og spørre etter både i løpet av undersøkingsprosessen før reisen din, og ved destinasjonen i møte med både lokalfolk og private aktører.

Reglene går som følger:

Samfunnsbasert turisme bør…

  • Være organisert med godkjenningen og engasjementet til lokalfolk/samfunnet.  Lokalfolk bør delta i planleggingen og i ledelsen av ulike turer og aktiviteter.
  • Gi en rettferdig del av profittene tilbake til lokalsamfunnet. (Ideelt vil dette inkludere samfunnsprosjekter, helse, skole osv).
  • Involvere samfunn/ lokalbefokninger heller enn enkeltindivider. (At utenforstående private aktører jobber med enkeltindivider kan være ødeleggende for sosiale strukturer i et samfunn).
  • Være miljøvennlig og miljømessig bærekraftig. (Lokalfolk må være involvert dersom konserveringsprosjekter skal lykkes).
  • Respektere tradisjonelle kulturelle og sosiale strukturer.
  • Inneha mekanismer til å hjelpe lokalfolk med å takle påvirkningen av vestlige turister på besøk i deres samfunn.
  • Holde besøksgrupper små for å minimere negative kulturelle og miljømessige påvirkninger.
  • Briefe turister før reisen om passende oppførsel
  • Aldri be lokalfolk til å delta ved (for dem) upassende seremonier, eller på oppfordring fra turister eller private aktører.
  • La samfunn være i fred dersom de ikke ønsker turister på besøk. (Folk må ha retten til å si nei til turisme).

(kilde Tourism Concern)

Dersom de fleste av disse reglene overholdes kan samfunnsbasert turisme uten tvil gir både reisende og vertskapet uforglemmelige opplevelser og følelsen av å få masse igjen for samspillet. I mange tilfeller utvikles også nye vennskap, og jeg har hørt om mange folk og familier som reiser tilbake til et sted som satt skikkelig inntrykk, nettopp fordi den samfunnsbaserte turismen fungerte så bra.

God reise!

photo cred: www.hummingfish.org

Eventyret om Norge

Etter å ha levd en god stund i Spania, England og Argentina, og reist på lengre turer til mange land langt hjemmefra har jeg nå begynt å tenke som mange der ute. At Norge er som et eventyrland. Vakkert som et eventyr, fredelig som et eventyr, med konge og dronning, og alltid med en lykkelig slutt.

Folk er som kjent inndelt i mange trosgrupper og når det kommer til eventyr finnes gruppen som tror på eventyr og de som ikke tror på eventyr. Jeg tror vanligvis ikke på eventyr. Selv ikke da jeg var veldig liten trodde jeg på eventyr. Jeg likte dem godt, men jeg var for realistisk til å tro på hekser og troll og jeg synes ihvertfall det var fjollete at prinsesser skulle drive og bli kapret.

Jeg derimot digga historien om Hans og Grete for den slemme stemoren trigget noe i meg, akkurat som i Askepott og i Snehvit, og jeg synes synd på barn som ikke ble behandlet bra. Jeg likte ideen om å bo med 7 dverger og skape seg sin egen lojale vennegjeng og sammen bekjempe ondskap. Jeg forguda Pippi, men historien om henne er jo ikke noe eventyr.

Historien om Norge derimot. Den er et eventyr.

Et eventyr

Historien om Norge skildrer først og fremst forholdet til Sverige og Danmark hvor Norge på mange måter fremstilles som lillebroren til de sistnevnte. De to større brødrene har vært mer framfuse og selvsikre, og derfor til tider dominert Norge, ved at de har vært sterkere, tidlig ble venn med mektige kontinental-Europa, trodde de alltid visste best og kunne mest – i kjent søskenflokkstil.

Norge er den som de to eldre brødrene ikke trodde kunne klare å få til noe som helst. Tradisjonelt var Norge lite ambisiøs og holdt seg mest for seg selv med selvforsynende jordbruk og fiske, og drev lite sjøfart eller produksjon sammenlikna med de mer eventyrlystne storebrødrene, derav ble landet stemplet som ganske uinteressant internasjonalt. Det kan også tenkes at som det minste og lite ambisiøse landet, ble Norge sett på som udugelig og nesten litt bortskjemt som fikk samarbeide og delta på viktige slektstreff med storebrødrene og prefirere kusiner og fettere likevel. Mange så nok Norge som den stillferdige lillebroren det heller ikke ble stilt krav til.

Men så viste det seg plutselig at Norge kunne noe likevel. Plutselig var Norge smartere, mer taktisk og mer lyttende og oppmerksom på andre og deres ve og vel og behov for hjelp. På denne måten nådde Norge mange mål, og oppnådde større populæritet i verden enn de mer egoistiske brødrene. Samtidig er Norge blitt et symbol på den nordiske fangstmann kontra den europeiske jordbruker. Norge har alltid fisk å finne i havet, dyr i skogen, mineraler i fjellet og olje under havbunnen. Norge leter og finner, er kreativ og lykkes, mens andre land bygger sitt landbruk, og senere sin industri gjennom århundrer med hardt arbeid, ryddet sten for sten.

Så selv om Norge historisk har blitt fremstilt som litt dum og naiv i det internasjonale, har landet i ettertiden bevist å bekjempe sine dominerende brødre og møte vekstutfordringer uten motforestillinger. Norge har i de siste årtier vist å seire over Sverige og Danmark og vunnet i kampen mot medlemskap i EU, uten å måtte gi avkall på noe av sitt kongerike. Og Norge fremholdes stadig som en idealskikkelse globalt og oppfattes både internt og eksternt som utvikler av de spesielle «gode norske verdiene». Disse verdiene kan være mot, likhet, hjelpsomhet og idealisme.

Dette bildet av Norge har paradoksalt nok blitt forsterket gjennom Ivo Caprinos dukkefilmer av norske folkeeventyr. I realiteten har Norge like ofte lykkes ved ren flaks og tilfeldig eller ufortjent hjelp fra andre. Historien er slående lik den om Espen Askeladden.

Og livet i dagens Norge er like uvirkelig som det er virkelig, avhengig av om du står på utsiden eller innsiden. Heldig som jeg er, født inn i det, velger jeg å tro på det.

Foerste stopp i BOLIVIA

Da er jeg vel fremme i Potosi, Bolivia, hvor det foerste reisebrevet fra min foerste soloreise ever skrives.
Reisen fra Buenos Aires til grensa ved Bolivia gikk over all forventing. Litt slitsomt aa sitte paa rumpa i nesten 25 timer i strekk, men noe er det med motordur og meg som hoerer hjemme som haand i hanske. Sovner umiddelbart. Dessuten hvis det blir kjedelig med bussing, vises det filmer i et strekk. Fra Argentina- bussturer har jeg vaert med paa ymse utvalg av gamle klassikere som Rocky eller Terminator, som jo baade forkorter turen og forlenger livet (pga laettisene de fremkaller). Er man heldig blir man servert noe klissete til dessert, som for eksempel “Glitter” med Mariah Carey (!?).  Igaar var det ikke mindre enn to eldgamle Mel Gibson filmer paa agendaen. Nostalgisk. Takket vaere sovehjertet sov jeg meg gjennom samtlige av dem, kun vekket av vertinnens servering av noen alfajores (kjeks med kliss inni som Argentinere er veldige glade i) og hvitt broed med ost og skinke, foer jeg sovna paa ny.
Ankom Villazon paa grensa igaar morres, iskald etter den sinnsyke airconditioningen de hadde paa bussen, og sjokkert stotret jeg meg ut i 40 TOERRE grader og til en komplett annen verden enn hva jeg er vant til. Vakkert! Fargerikt menneskemylder, smaa boder med salg av diverse hvor i hovedsak Bolivianere staar i koe for snart aa krysse grensa til Argentina. Enten reiser de for aa besoeke venner og familie i sitt rike naboland, ellers er de paa jakt etter jobb. Jeg var en av faa turister paa bussen min, folk flest var nok Bolivianere bosatt i Argentina som skulle hjem til jul. Vi ble alle stemplet inn i landet av en ung kvinne som stod der litt stiv i blikket med en paatatt mistenksom mine og en stor synlig pistol i beltet. Like etter bar det i vei paa egen haand i sentrum av Villazon for aa finne viedere bussforbindelse.
Jeg kjoepte meg bussbillett til Potosi, gruvebyen som er kjent for aa ha blitt robba for rubbel og bit av hovedsakelig soelv like etter at spanjolene oppdaget landet for 500 aar siden. Bussbilletten for de neste 12 timene kostet forresten ikke mer enn 50 NOK! Her et bilde fra bussstasjonen vi satt og ventet paa.
B2
Ankom Potosi idag tidlig til forventet tid (0530) etter den verste bussturen i manns minne. Vi kjoerte hele natta innover i fjellomraadene, kun paa humpete grusveier uten gatelys. I en stappfull buss satt jeg helt forrest til venstre rett over sjaafoeren. Var fornoeyd med aa kapre den plassen da jeg kjopte billettene og saa paa forhaand for meg noe mer luksurioese tendenser (ettersom langdistansebussene innenlands i Argentina er av temmelig god standard og jeg har tatt noen av dem siste halvaaret), enn hva som viste seg aa vaere tilfellet.
Vinduet til hoeyre var knust og erstattet med en papplate, vinduet paa min side var halveis loest og forsoekt festet med en jernstang spikra paa plass horistontalt. Den var perfekt plassert i oeyehoeyde naar jeg satt i setet. Etter ca et kvarter la jeg merke til at veiforholdene i dette landet er hakket verre enn i Argentina og den humpete veien ga huet mitt en skikkelig fin sleng, slik at det slo mot den jernstanga hele tida mens jeg sov. Vaakna litt fortumlet hver gang jeg fikk meg en paa trynet, men forstod ikke foer etter en fem – seks slag at jeg kunne gjoere noe med det. Surret et skjerf rundt stanga for aa myke den opp og la meg til aa sove igjen. Ved foerste pause paa en slags bensinstasjon gikk jeg paa do og foerst da skjoente jeg hvor slaatt jeg faktisk var! Og det gjorde vondt. Har ikke mindre enn en liten blaaklokke over venstre oeye. Nice.
Mot slutten av reisen ga jeg opp selvskadingsprosjektet og satte musikk i oera paa full guffe i forsoek paa aa overdoeyve stoeyen fra baade motor og vei, og de 55 bolivianere med unger som hadde hefitge samtaler om ymse omkring meg. Proevde aa foelge litt med paa veien, tenkte det var eksotisk aa befinne meg i et saa annerledes land hvor asfalt er et fremmedord. Vi dundret i vei i svarte natta med egne frontlys som eneste belysning over dumpete veier brede som en enveiskjoert gate i Oslo. Oppover, oppover og atter oppover i landet, med svinger langt krappere enn de som er i Trollstigen i Norge… Plutselig gikk det opp for meg at mine sjanser til aa overleve en eventuell utforkjoering var av de mindre paa bussen, for hadde vi kjoert ut ville det blitt til venstre, siden fjellet stadig laa til hoeyre. Med doedsangsten i halsen maatte jeg etterhvert lukke igjen oeynene og be en aldri saa liten boenn til hoeyere makter.
Da vi reiste fra Villazon timer tidligere var det grisevarmt, men ryktene sa det kom til aa avtaa paa veien innover og oppover i fjellen saa jeg hadde en haug med klaer med meg inn i bussen. Overlevelsesstrategien jeg da la var at posene med de ekstra klaerne kunne fungere som en beskyttelse mot et eventuelt slag fra venstre.. Men ingen ulykke skjedde og det var bra for de klaerne trengte jeg snart aa ta paa meg selv. Fordi, da vi gikk av bussen i Potosi 0530 idag morres var det like foer jernstanga siden av meg var dekket av rim. Folk froes ihjel allerede i doeraapningen paa vei ut av bussen. True story!
Der stod unggutter i kjeledresser og maste om aa hjelpe meg med ryggsekken, og det virmlet av bolivianere alle vegne som rett og slett VET aa kle seg. Hoppet inn i foerste taxi som saa aerlig ut, og ble kjoert av en mor og en soenn opp i sentrum for 5 bolivianos. 3 kroner og 50 oere. Ankom hostellet litt for tidlig til innsjekking og ble plassert i tv stua inntil rommet mitt var klart. Dro paa meg alt jeg hadde av klaer i sekken og sovna doenn paa sofaen. Ble vekket av sjefsvertinna som sa hun hadde rommet mitt klart. Sola straalte og det var plutselig litt koseligere aa vaere turist. Fikk et enerom, hvor det fakta er tre senger, med privat bad, (HAH) til den nette sum av 60 NOK! Tok en digg varm dusj og satte meg i steikende sol i bakgaarden og drakk cafe con leche! Ingen av de ansatte paa hostellet ser ut til aa kunne stort engelsk og jeg moret meg i noen minutter med a observere to unge tyskere som stilte turistspoersmaal til et par damer i kafeen paa baade engelsk og tysk samt det de hadde av kreativitet av nord-europeiske kroppsspraakevner. Hjalp dem med litt spansk og lettelsen virka enorm. De tilba seg aa bli Facebook-venner som takk og det hele. Det faarn si. Paa kroppsspraaket til de hotellansatte aa doemme innbiller jeg meg det nok er en sannhet at lokale behandler de som kan snakke spansk litt bedre.
Etter kaffen og med stigende kroppsvarme tuslet jeg en tur i byen for aa bli kjent.
B7
Her er det faa mennesker som glor, med andre ord en deilig kontrast til Argentina. Tenkte foerst det egentlig er litt rart med tanke paa hvor annerledes jeg ser ut i dette landet i fht i Argentina. De fleste rekker meg til under armen. Umiddelbare foersteinntrykk er at det kryr av abuelos (besteforeldre) i gatene med sine skrukkete snille fjes og en fiffig klesstil mange sikkert har sett paa tv eller i blader: Damer i fargerike struttende skjoert, ullstroemper og foettene plassert i sandaler (av alle ting), ullcardigan og gedigent sjal i type Bolivia-/Perufarger som de bruker til aa baere barn eller hva enn det maatte vaere i, paa ryggen. Og altid med lange sorte og bowlerhatt. Mennene kler seg litt 50talls i smale bukser med press, bukseseler og en cardigan i ull og gjerne en bred hatt paa hodet. Ungdommen er mer vestlig inspirert i klesveien, men her i Potosi, kanskje fordi det ligner mer en landsby enn en by, er flertallet av jentene ogsaa kledd i de tradisjonelle draktene. Nesten alle har straahatter med blomsterbroderi og lange fletter og verdens nyyydeligiste ansikter. Oyene som alltid er observante og smiler! Folk virker aa ha en litt forsiktig fremtoning, har enda ikke blitt ropt etter eller kommentert paa gata av noen.
B3
B5
B6
Paa dagen kledde jeg masse paa meg i fare for aa fryse, men som de fleste guideboker ogsaa har sagt, paa dagtid er det ofte veldig varmt igjen. Saa det ble hett. Temperaturforskjellen fra natt til dag maa altsaa vaere noe av den stoerste (kanskje generelt i verden i byer som dette.) som finnes!!?? Kanskje ikke overraskende da Potosi er verdens mest hoeyestliggende by, med sine 4100 moh. Har heldigvis ikke merket noe til hoeydesyke som saa mange advarer mot, men kjenner paa en ny litt trykkende foelelse i hodet hele tiden, som jo naar jeg tenker over det kan ha med hoeyden aa gjoere! (Trodde foerst jeg var fyllesjuk som vanlig, men det stemmer men jeg har ikke drukket paa to dager!)
Naa venter soelvmuseet hvor de har en gedigen soelvmyntsamling som vitner om gedigen soelvutvining i de nevnte minene. Spanjoler og andre europere har raska til seg over 9/10deler av det som er blitt utvinnet gjennom historien, men heldigvis er det da altsaa nok igjen her i Potosi, selve soelvutvinningsbyen i Latin Amerika, til at de har faatt lagd et museum ut av det. Enda godt.
Paz y amor,
J.