Category: Opinions

Da reiseluksusen ga meg nye perspektiver

For noen uker siden utdypet jeg påstanden om at vi som kommer fra land som Norge, ser på det å reise som et nødvendig og ganske selvsagt gode. Jeg tok opp at reising i nåtiden for de fleste av oss handler om noe mer enn ferie og rekreasjon, at det handler om selvrealisering, utfoldelse og utvikling. En slik situasjon bør i det hele tatt anses som luksuriøs, hevdet jeg, og påstod at det med luksusen kommer et ansvar.

I know. Kjedelig ord det der. Ansvar. I mangelen på et bedre begrep for det engelske konseptet Responsible Tourism, må jeg be dere ta til takke med ansvarlig turisme/reiseliv. Eventuelt etisk turisme/reiseliv. Slik også Ethical Travel beskriver det samme på engelsk.

rt.simonreeve

Britene har i det hele tatt skjønt poenget med ansvarlig reiseliv lenge før oss nordmenn; som her bekreftet av TV-stjerna Simon Reeve.

La det være sagt først som sist: Selv har jeg (og kanskje noen av de menneskene jeg var inne på i tidligere nevnt artikkel), kommet ut av tellinga hva angår utenlands ferieturer og lengre opphold i utlandet. Flyturene har rett og slett blitt pinlig mange i løpet av mitt voksne liv, og jeg planlegger ikke å stoppe dem i å bli enda flere. Hvorfor? Fordi jeg bare oppleve det verden har å by på!

I stedet for å gå videre inn på selvmotsigelsen om “å ta ansvar for klodens vel og ve selv når man reiser” og samtidig innrømme å fly så mye i det hele tatt, henviser jeg til en selvransakende post fra en stund tilbake om rollen som miljø(aktivist)svin.

I denne posten derimot, vil jeg ta opp hvordan jeg selv fikk øynene opp for dette med ansvarlig reiseliv gjennom egne reiser. Jeg har mange synspunkter om at selve industrien bør ta mer ansvar den også, for at reiseliv skal bidra til mer bærekraftig utvikling enn det gjør i dag – da spesielt i fattige land. De ble publisert i Dagsavisen for litt siden.

Først noen tall som kan sette den utbredte reisingen til oss nordmenn i perspektiv: Det anslås at kun 5% av klodens befolkning, altså 5% av over syv milliarder mennesker, har sittet på et fly én gang. Man kan kanskje tenke seg at det er vanskelig å regne ut verdensbefolkningens gjøremål på den måten, men de som har peiling på det hevder altså det er ganske enkelt å regne omtrentlige tall utifra kunnskap om den ekstremt skjeve fordelingen av rikdom på jorda.

Som påpekt i teksten om reising og selvrealisering, hevdes nordmenn å være blant de som flyr mest i hele verden. Tygg litt på det opp mot påstanden om at kun 5% av klodens befolkning i det hele tatt har sittet på et fly. Jeg vet ikke med dere, men personlig har slike tall – i tillegg til personlige reiseinntrykk og studier om fattigdom – gjort meg veldig ydmyk på mine eldre dager. For ikke å nevne hvor bevisst jeg har blitt på hvor heldig jeg er.

IMG_0113

Cuba, 2004

Jeg husker veldig godt når det sistnevnte skjedde meg for første gang. Det var etter et to måneder langt opphold i Kariben, som – i tråd med det jeg skrev i artikkelen Reising = selvrealisering  – naturligvis var en veldig lærerik og eventyrlig opplevelse.

For meg i alle fall. Og skulle man tro reisemarkedsføring er jo det det viktigste.

Neida. Når sant skal sies fikk tiden på Cuba meg til å stille noen høyst nødvendige spørsmål om verden jeg lever i, og min plass i den. På ganske kort tid ble jeg klar over at jeg nærmest tok for gitt de mulighetene jeg hadde til å realisere det som var en drømmelivsstil for min egen del.

I de utallige unge såkalte vertinnene jeg møtte (hvor i blant mange av dem kjapt viste seg å være prostituerte), så jeg etter hvert meg selv – om også jeg hadde vært født der. Etter å ha blitt veskenappet på åpen gate to ganger, skjønte jeg fort hva jeg ville bedrevet tiden med om jeg var i deres situasjon.

I møtet med meg selv som enda en – for dem– utenkelig velstående turist som trålte Havana gatelangs daglig, skjønte jeg at det overhodet ikke var min rett å overse de som ropte og løp etter meg i håp om å selge meg frukt eller suvenirer. I møtet med utallige flotte kubanere – som etterhvert som vi ble bedre kjent – fortalte meg om problemene sine og ba meg vennligst huske på dem når jeg dro, skjønte jeg hvor arrogant, bortskjemt og heldig jeg var.

IMG_0139

Det hjalp nok også at venninna mi kjente folk som Pedro fra et tidligere besøk på Cuba. Et av hennes mål med turen var å sjekke forholdene til han og familien 10 år etter.

I løpet av oppholdet på Cuba – og senere andre fattige land–, fikk jeg nye perspektiver på mye. I tillegg til plutselig å se meg selv som turist/ reisende gjennom øynene på lokalfolk, begynte jeg å se på turisme som et fenomen med store konsekvenser på lokalsamfunn. Jeg observerte andre turisters fremtredner og studerte lokalfolks oppførsel ovenfor turister. Jeg innså stadig mer av hva turisme kan by på av lærdommer for reisende, og hva den kan gjøre med et samfunn og folkene som bor der. På godt og vondt. Jeg gikk gjennom et tankeskifte fra å mene mye om en fremmed kultur – hvor eurosentrisk nok det meste i min egen var mest rett – og kom hjem med et løfte om å aldri noengang klage på noe som helst i Norge.

Eller, jeg kunne kanskje klage, men i såfall ville det være over de som klager på og irriterer seg over alt av idiotiske og trivielle i-landsproblemer. Temaer relatert til den slags, og problemfikseringen enkelte alltid skal fremme, fikk jeg rett og slett lite til overs for.

Slik har jeg det enda.

bright-idea

Elleve år etter det løftet, må jeg fortsatt minne meg selv på det i blant – og det er greit. Det vidunderlige på veien hit har uansett vært å kunne selvrealisere meg gjennom reising – både faglig, kreativt og medmenneskelig. Ved å bli bevisst min priviligerte status som globetrotter i en ellers ekstremt urettferdig verden, fant jeg ny mening og videreutviklet en nysgjerrighet ovenfor alt fremmed. Opptatt av å bevege meg utenfor min egen komfortsone, bega jeg meg også tidlig ut på soloreiser, som kjapt representerte noe enda bedre enn en reise til en gitt destinasjon noengang kunne gjort.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jovisst. For oss heldige fra nord er reising selvrealiserende, og mange tar det hele for gitt. Utifra historien vår og utviklingen i Nord-Europa å dømme, er det ganske forståelig. Men vårt forhold til kloden, og eget liv på den – hvor enn vi befinner oss – kommer med et ansvar. Både for at det skal smake bedre for vår egen del (et typisk mantra blant folk i i-land), men også for å gjøre det beste ut av det for andre. Det er nemlig ikke slik at vi velger hvor vi er født, eller hvilke liv samfunnet vi er del av har tillatt oss å leve. Og selv om det svir å erkjenne det, vet vi jo at måten vi lever på i verdens mektigere land, går på bekostning av andres lykke.

Derfor mener jeg det gir full mening ikke bare å gjøre sitt beste, men også å sette seg inn i de forhold i verden som vi er med på å påvirke, samt hvorfor vi i det hele tatt lever – og reiser – som vi gjør. Hva vi tenker omkring dét, oss selv og andre.

IMG_3405

Som her da jeg besøkte en township i Sør Afrika for første gang, og ideen om masterforskningen min begynte å ta form.

Igjen kan jeg bare snakke for min egen del – selv om jeg er veldig interessert i andre menneskers syn på saken – og for meg har det å studere meg selv som reisende, samt reiselivs påvirkning fått meg til å innse hvor viktig konseptet ansvarlig turisme er. På lik linje som etisk produksjon er viktig innen tekstilindustrien, kjøtt- og landbruksindustrien.

Som forbrukere handler det derfor om å sette seg inn i hvordan bli en mer ansvarlig forbruker. Så får vi stemme på de politikerne og støtte de organisasjonene som fremmer de verdiene vi tror er best for en mest mulig bærekraftig utvikling her på jorda. Når vi først tar aktive standpunkt til slikt og lærer mer om hvordan ting henger sammen, er min oppfatning at vi opplever en slags mening i dét også.

En ekstra dimensjon av forbrukerlykke om du vil.  😉

20131103-020301.jpg

…et av mine slike standpunkt handler om kun å kjøpe varer lokalt som reisende. Som her i en av de utallige kokosnøttkioskene i Mexico. 🙂

Pst! Apropos ansvar innen turisme, og til konkrete forslag til hvordan du kan påvirke mer positivt som reisende. Sjekk ut denne!

Apropos de mer dystre sidene av næringen (kvitre, kvitre): Visste du at den faktisk er ansvarlig for tvangsflytting av lokalbefolkning, elendige arbeidsforhold, utnyttelsen av kvinner og barm, vannmangel og miljødegradering? Lær mer om organisasjonen Tourism Concern som jobber for å bekjempe slikt innen turisme her.

Jeg – et miljø(aktivist)svin

Det å stadig mene mye om ansvar innen reiseliv slik jeg gjør det, har som mange påpeker, en pris. Å fremstå som dobbeltmoralsk. Vi som reiser mer enn andre, flyr nemlig mer enn andre, og mange mener at flytrafikk er noe av det som forurenser mest i hele verden. Men selv om jeg – og andre ansvarlige reiseglade – er klar over dette, slutter vi ikke å fly. La oss se litt på hvorfor, og la meg gå litt i selvforsvar.

Mange vil trolig påstå at grunnen til at vi som reiser mye (og spesielt vi som hevder å reise ansvarlig), overser miljøforringelsene vi byr på, er fordi reisene er viktigere for oss enn å tenke på de negative konsekvensene. Jeg finner det vanskelig å motargumentere dette, og inrømmer med én gang å forstå det dersom noen ser meg som en som buser frem og “spiser verden til frokost.” Til tross for at jeg er så himla opptatt av etisk forbruk, “å reise ansvarlig” og at reiselivsaktører burde ta mer ansvar, er jeg ekstremt priviligert bare ved å kunne sette meg på et fly på søken etter nye, fantastiske opplevelser som jeg kan dra nytte av til langt inn i alderdommen med barnebarn på fanget.

IMG_1074

På vei til å nye atter et vegetarmåltid i Brick Lane…. 😉

Selv om jeg vet at flyturene jeg tar IKKE er bra for miljøet på kloden vår, eller til og med at jeg kan bidra til å opprettholde utnyttelsen av sårbare mennesker ved å kjøpe ferieturer av gigantselskaper, slutter jeg ikke å reise. Den umiddelbare årsaken er nok at reisingen i seg selv  er veldig viktig for meg.

Det blir litt som når smaken etter kjøtt kommer før hensynet til kloden vår (og dyra) blant storkjøttetere, til tross for at de vet hvilke ringvirkninger forbruket har. Og ofte turer vi på til tross for bevissthet omkring et tema, rett og slett fordi vi kan, slik jeg skriver om det her.

Slik har det altså blitt for oss som er født med gullskjea i munnen, og når det er sagt, la meg kjapt legge til at jeg er klar over at det ikke hjelper så mye å prate om viktigheten av ansvarlig reiseliv og tipse folk om takt og tone i ukjente destinasjoner hvis først klimaet går til helvete.

Som så mange andre levende vet også jeg at jeg er del av et komplekst og urettferdig handelssystem. Ikke minst hva muligheter og rettigheter angår. Fristelsene og stemmene er dessuten så mange, og vi har etterhvert en jungel av livsstiler å velge mellom. Dermed er det til tider lett å kjenne på en maktesløshet som etisk, opplyst forbruker. Likevel. Ved i det minste å ville vite om – og stadig undersøke – det som finnes/ skjuler seg av urettferdig handel, utnyttelse, forurensning innen både reiselivs- tekstil- og matindustrien, mener jeg man kan ta bevisste valg som har noe for seg. Det går kanskje til og med an å leve som en priviligert forbruker i verdens rikeste land og samtidig bidra til noe positivt i verden.

Noen vil nok mene at jeg bare bøter på samvittigheten som skriker til meg fra bevissthetens dyp med alt dette, og det er greit. I feel you. Uansett finner jeg noe trøst i disse fem stusselige (bort)forklaringene om å være et miljøsvin og samtidig kunne fremstå som en aktivist på andre områder. Vennligst bær med meg.

1) Takk og lov finnes dem som har reist jorda rundt tre ganger, uten å lette fra bakken i det hele tatt! Det er beundringsverdig å lese hvordan de gjør det, og hvor dedikerte de er. Selv sluker jeg det meste av reiseblogger og reiselitteratur, og spesielt liker jeg det når folk er opptatt av å prate om hvilke fotspor vi etterlater oss som reisende, fremfor alt vi kan spise og shoppe til billigst mulig penge, og hvilke 5-stjerners hoteller som er best i de forskjellige destinasjonene. Folk som skriver om og inspirerer til at folk flyr mindre, gjør verden til et bedre sted. Jeg heier på dem.

2) Jeg vet. Selv skriver jeg (foreløpig) sjeldent om reising til fots, eller via land fremfor fly, til tross for min viten om at dette alene kunne ha forhindret enorme miljøproblemer i verden. Derimot skriver jeg mye om betydningen av ansvarlig reiseliv for å både informere og inspirere mennesker. Eksempelvis har jeg vist til brudd på menneskerettigheter innen turisme og fortalt om utnyttelse av lokalfolk i form av billig arbeidskraft og altfor lange arbeidsdager, tvangsflytting av hele samfunn samt vannmangel i det globale sør pga. store turismeutviklingsprosjekter. Det meste av dritt i verden skjer pga. fattigdom og mulighetene den gir store internasjonale aktører (innen enhver industri) til å boltre seg alt for fritt i verden og inngå urettferdige handelsavtaler som påvirker uhorvelig mange fattige menneskers liv negativt.

3) I tillegg til hvilket ansvar de største næringsaktørene som hotellkjeder, turselskaper, myndigheter og media har, skriver jeg mye om oss reisende som forbrukere. Ikke fordi forbrukere innehar mer ansvar enn de andre aktørene, men fordi jeg selv inngår i den gruppen mer enn i de andre og slik sett har masse erfaring med å tenke på hvilket ansvar jeg selv har. Dessuten vet jeg at folk fortsetter å reise – stadig mer og stadig lengre – til tross for at de store næringsaktørene gjør så lite for å bedre situasjonen. Det kunne de gjort i form av å refordele inntektene bedre, øke priser på flyreiser og ikke minst stoppe utnyttelsen av fattige land som skriker etter en måte å tjene penger på. De kunne i tillegg ha opplyst kundene sine mye mer om etikk innen reiseliv. Slik det kunne vært gjort langt bedre innen andre industrier også.

elephantride

For eksempel er det IKKE OK å ri på elefanter bare fordi vi kan. De blir mishandlet med stokker og metallpisker for å lære å oppføre seg omkring mennesker.

4) Min interesse for punkt 2 og 3 er kanskje uvanlig stor sammenliknet med mange andre. Den har vært med meg lenge og jeg fikk brukt den ganske aktivt i UK og Sør Afrika. I nyere tid har jeg innsett at temaer – som nevnt over – nærmest er ikkeeksisterende innen norsk reiselivslitteratur. Det samme gjelder de fleste land i verden forøvrig; noe som må ses i lys av hvor mektige turismeaktører er i dag. Det er her denne bloggen og mine meninger om slikt kommer inn. Jeg håper å inspirere folk til å tenke mer på rollen sin som reiseforbrukere og reisende i det hele tatt, ved å skrive om det. Om folk flyr eller ei har altså ikke vært mitt hovedfokus, men det å bidra til at fattige steder og mennesker får det pittelitt bedre hvis mange flere tar bevisste valg når de er på tur, har vært det.

IMG_6282

Kunstverk, Burning man 2013

5) Ved å hovedsakelig snakke til reisende, håper jeg å utfordre folks syn på verden slik vi får den servert som turister, og til og med i blant slik vi tror vi kjenner den, eller ikke. Derfor minner jeg ofte om at det å reise slik vi gjør – og kan i det hele tatt –  er et gode, ja faktisk en ekstrem luksus, men at mange nærmest tar det hele for gitt. Meg selv inkludert. Med eksempler på slikt, sett i historiske perspektiv, forsøker jeg å inspirere folk til å tenke over deres rolle som reisende og oppmuntre reisende til alltid å respektere lokalfolk, deres kultur og skikker, og å betale rettferdig for varer og kjøpe lokalt for å bidra til den lokale økonomien.

Alt i håp om at mange flere innser at selv om de alene ikke kan forandre verden, så kan de påvirke både lokalfolk og samfunn de møter på en langt mer positiv måte. Fordi dersom flere går inn for det, kan globalt reiseliv (og alle andre industrier vi tar del i) bli langt mer bærekraftig enn det er i dag. Herunder argumenterer jeg hardnakket for at også våre egne reiser blir langt bedre når vi tenker på denne måten. Hvorfor? Fordi man opplever en ny form for mening, og fordi man kommer i snakk med folk man kanskje tidligere så mer på som rene serviceytere.

IMG_6827

som denne karen som jobber som en levende bokhandel på stranda i Goa.

Men jo, jeg innrømmer det: Jeg er et miljøsvin som flyr så mye i det hele tatt, og all resirkuleringen og brukthandelen jeg står for hjemme i Norge når ikke engang opp til knærne på en som aktivt har tatt et standpunkt ved å reise minst mulig med fly. Ergo er dobbeltmoralen i det å prate om å ansvarlig reiseliv der man først er på tur i Goa, gjennom Thailands jungel, eller bor hos beduiner i ørkenen i Jordan når man likevel har flydd dit, absolutt tilstedeværende.

Utfordringen til tross; det ene må kanskje ikke nødvendigvis stå i skyggen av det andre? I så fall blir det tøft å diskutere temaer som menneskeverd, levelønn og viktigheten av at menneskerettigheter beskyttes med de som jobber for et giganselskap innen mat-, tekstil- eller turismenæringen. Det blir egentlig tøft å diskutere miljøvern som norsk borger i det hele tatt, ettersom Norge er en av verdens ledende oljenasjoner. Slik det er vanskelig å få folk til å tro at de gjør noe riktig ved å aldri spise kjøtt, eller kjøpe nye klesplagg, hvis de stadig kritiseres for å kjøre bil.

Til slutt; siden jeg liker å bli utfordret angående hvem jeg er og de valgene jeg tar/ ikke tar, er (dobbelt)moralpolitiet alltid velkomne på døra mi. Likvel kan jeg ikke svare annet enn at jeg stadig prøver å bli bedre, og gjenta til de engasjertes forsvar at alle monner drar.

The exploited Long-neck women (II)

In the recent post The exploited Long-neck women in SE Asia (I), I told about my long time interest in the women of the Kayan tribe from Burma. In particular I forwarded concerns from the field of Responsible/ Ethical tourism and Human Rights about the Kayan tribes’ involvement in the tourism industry due to their special tradition of decorating their necks with metal rings. I mentioned that I’m finally going to South East Asia, and that one of the purposes with the trip is to investigate this subject further.

Before embarking on such a trip, I’ve done some research online in order to get a better picture of the situation. Yet, I’ve not fully understood how big this tour product really is, how the tours are conducted, what guides communicate or how involved the Thai government is – despite of human rights organisations’ campaigns against it for years. However, as with other similar issues of concern in the tourism industry; I can only imagine that whatever impression I get through published articles, blogs and Tripadvisor reviews, the situation is a lot more complex than I’ll ever understand.

Still, as mentioned in the previous post; what´s clear is that there exists lots of information about the history of the Kayan people, including their origin, myths about their decoration custom, historical western fascination with them and key to my initial interest: Debates about the exploitation of them as tourist attractions in Thailand.

If the latter isn’t true, the question arises: What’s in it for them? Which clearly is the main reason why human rights organisations like Tourism Concern work on subjects like these.

Before discussing the ethics, lets go through some history.

longneckwomen-police

Kayan girls visiting London in the 1930s

The origin of the long-neck women is quite known even through tourism nowadays. The so called long-neck women are members of a tribe called Karen (by themselves pronounced as Kayan), out of which many fled from Burma to Thailand in the 1980s after having been one of many harshly oppressed ethnic minorities in the country. Soon after, there were built specific villages in the Chiang Mai region in Northern Thailand for – amongst other fleeing tribes– the Kayan people.

As most of the Kayan women stuck to the old custom of coiling rings around their necks, Thai authorities soon realised their value as tourist attractions, and built separate villages for them to where visitors could pay to come and see them with their own eyes and learn about their tradition.

According to a huge variety of sources the mythical stories and beliefs about why the women coil their necks with heavy metal rings then, seem to be presented and believed in numerous forms, but the three most common mythologies explain that:

  • It’s done to prevent tigers from biting them
  • It was originally done to make the women unattractive so they are less likely to be captured by slave traders.

and the opposite of the latter:

  • That an extra-long neck is considered a sign of great beauty and wealth and that it will attract a better husband. Adultery therefore, is said to be punished by removal of the rings.

As tempted as I am to rabble on about the ways so called “culture tours/ tourism” can develop, and why it often represents an issue of concern within the field of Responsible Tourism – it be visits to tribe people in African countries or the Inuits of Canada or the Samis up North in Norway – I’ll keep to four sentences:

  1. Culture tours/ tourism is B I G business, and it’s increasing in popularity every year as today’s travelers are increasingly keen to discover whatever they see as authentic in a destination.
  2. The very people of interest (when it comes to this tourism form) often represent historically marginalised groups of people due to their status as indigenous/ ethnic minorities.
  3. Due to the longtime oppression of the latter, they often struggle with poverty, stigmatisation and language barriers which make them easy to exploit in industries like tourism.
  4. Additionally and unfortunately, currently existing tribe people often live in areas with poor standards of human rights’ protection.

Back to the Kayan tribe, it’s important to have in mind that the international knowledge about its people – and especially its women’s customs – didn’t actually start with tourism in recent times. The truth is that the long-neck women first got internationally known through Western adventurers and anthropologists that “discovered them” and brought pictures back to Europe from Burma during the Colonial times.

Here’s an example I found when … yeah, googling.

Image

According to content I find on the world wide web about their modern history (meaning from 1900), Kayan women were even taken to England in the 1930s for cultural-educational purposes, which reminds me of what I learned in school about a black man who was displayed in Oslo 150 years ago, and in University about miss Sarah Baartman, that was exhibited in London during the same era.

As for the Kayan women, they were invited to join theater plays (!).

giraffeneck-circus

And invited to drink tea the Brittish way.

Giraffe-necked-tea-in-England

Kayan people in a London tea house Photo creds: Google images

Those were the Oh mighty colonial days, you may be thinking…

Today however, we tend to think that in terms of human values we’ve come much longer since the colonial racist 1930s… It would be seen as completely unacceptable to exhibit people less powerful in a Western country today, right? Besides, think about it: Today we’ve seen it all. One way or another, we know about all kinds of people and ethnic groups that live on the planet. It’s not like it used to be back then when traveling was seen as an extreme luxury even for most Westerners.

Instead, in the increasingly globalised world and with our increasing travel opportunities we are constantly given the chance to learn about real people with other traditions than ours – in their very own habitat. Wherever it is, we just travel there! Where there is a demand  there will be a supply as it works strikingly well in an overly market oriented world. And it’s in this very reality that sightseeing the villages of the long-neck women has become a popular experience for travelers to tick of their lists.

One can start wondering when seeing the above pictures, whether that early display and fascination – and the fact that we even had pictures of them in school books in European countries throughout the 20th century – has fueled the whole concept of the Kayan women as tourist attractions in modern Thailand today? And others alike.

Truth is that for a long time, rather bizarre tour products in which indigenous people are the main attraction, have popped up around the globe replying to the demand among authenticity- seeking tourists. Not seldom are they marketed as beneficial to the attractions themselves, but honestly I’ve yet to see such a concept – developed in a bottom-up, trustworthy and sustainable manner – with my own eyes.

One crucial question however, is whether the Kayan women were more oppressed in Burma before fleeing to Thailand, as opposed to what they are currently putting up with as tourist attractions? Because according to various spokesmen and organisations the treatment and exhibition of the Kayan tribe women is a perfect example of systematic oppression of indigenous people going on around the world. And that oppression grows especially strong in the tourism industry.

Wrapping this up therefore, Ill attempt to give some advices for travelers to be, so to assure they don’t take part in the vicious circle of exploitation of indigenous people, but rather find ways to support initiatives that work for a fairer treatment of them, as well as a fairer tourism industry. That is to say: The problem with organised tourism to marginalised areas we count as interesting, is that we as travelers often don’t know – and we’re certainly not told – in what way the people we visit benefit from, or feel about it. We don’t know how much power the hosting local people actually have themselves over the situation. Thus is it very clever to investigate such matters before visiting places that might be reasonable assuming didn’t plan tourism development in their backyard themselves.

Or simply avoid them, just in case.

The exploited Long-neck women (I)

For over three and a half years now, I’ve been working voluntarily for the UK-based charity Tourism Concern, that through campaigning- and lobbying try to fight exploitation in tourism. The organisation’s vision is that tourism always benefit local people and their work often concerns awareness raising of the sector’s different stakeholders about serious issues in the industry.

If this is the first time you’ve ever heard of such a concept, let me quickly inform you that the tourism industry (part from being a force for good in terms of increasing mutual understanding between people and cultures and a facilitator of peoples’ possibility to enjoy a holiday), also is – like many other industries – notorious when it comes to facilitating powerful actors’ means to earn money in a dirty way.

Feel free to browse Tourism Concern’s webpage, and get to learn more about for example why all-inclusive holidays hardly benefit local communities, and cruise tourism is highly unsustainable.

Personally I’ve given good reasons for why the work for a more ethical/ responsible tourism is so crucial. I’ve written about orphanage tourism, and suggested what it takes of responsibility policies among tour companies and governments to hinder that slum dwellers exist as pure tourist attractions, and I’ve mentioned why I’m so interested in the topic myself.

Today I’ll write about something that’s been on my radar for long, since I first started studying issues within the field of exploitation in tourism.

I still remember the picture in the brochure; of three ladies with Asian features sitting on a bench in traditional colorful clothes and metal rings around their long necks. In front of them was standing a corps of tourists shooting pictures with their massive cameras. The women with the metal rings were of the Kayan tribe, living in Northern Thailand, and the photographing charade was categorised in the brochure as a ‘human zoo’.

In tourism they go under the name “long-neck women” and occasionally also giraffe women, although they refuse to adapt the latter themselves.

giraffewoman1

Since working with Tourism Concern I’ve learned that they’ve – together with other human rights organisations – flagged their concerns about the exploitation of various tribe people in tourism. With regards to the Kayans, Tourism Concern has campaigned against tourism that involves them, and pushed tour operators to stop offering trips to their villages.

From what I’ve understood there are also several organisations that have pushed for governmental actions. But as with other similar stories of exploitation in tourism, it’s very complex. Poverty and means of oppression are complex. So is tourism.

Back in 2011, one of the first in-depth articles I posted on my blog concerned the exploitation of the Kayan people. I called the post the trapped giraffe women, unaware of the Kayan’s own opposition to the Giraffe- reference, so my apologies for that. I also referred to the women and their tribe as both the Kayan and Padaung in that post, but recently learned that Padaung isn’t really what they like to call themselves either. According to new sources I came across Padaung is a Thai-implemented categorisation of the Kayan tribe. Lets thus stick to calling them the Kayan (people).

In the mentioned post, I shared my frustration over not finding more than a few articles online about the Kayan people despite quite a lot of research. I was looking for content concerning the exploitation of them and their current situation, and most of the articles and blog posts I found were typically based on people´s tour experience in a tribe village. Commonly, (uncritical) travel writers seem to retell stories that guides have told them, and write about the situation in supportive manners. This isn’t new at all in tourism of course, nor very illogical, yet it can be dangerous if what people are told isn’t not true at all.

Since the last time I wrote about the long-necks, Ive not investigated much about the topic, but as I’ve just made a dream come true and booked my tickets to South East Asia for 2015, I recently went back to it.

For now my plan is to travel in three countries (Thailand, Myanmar, Cambodia) for approximately three months, and I’m of course going to the region where the 1 day sightseeings of the long-neck women’s villages are taking place. I want to find a way to not only see it with my own eyes, but also talk to people involved in the sector and understand more about what is actually going on. How tour companies are marketing it, what the guides say, what tourists think about it and especially what the ladies themselves feel.

The latter is the most difficult part though; also considering I’m not going as a long time researcher with the access to a neutral translator. Nevertheless, Ill do my best in getting a local translator, and who knows: My previous research experiences make me believe Ill be lucky this time too, and that things will fall into place.

So, preparing for my trip, I’ve done some new secondary research in order to renovate my knowledge about the matter, and found out that not only has the subject been flagged again since late 2011 and throughout 2012 and 2013, but the history of Westerners’ fascination of the women that coil their necks with big brass rings is much crazier and longer than I knew of!

Just take a look at this picture! What does it look like to you?

Giraffe-necked-tea-in-England

To keep posts in suitable lengths for reading, I’ve made a new post about the matter. Go here to learn about Westerners longtime facination with the long-neck women from Burma and to get some additional information regarding the reasons behind tourists’ interest in visiting them. I’ll also present some reasons for travelers to think twice about supporting the concept of so called culture tours, as they often include complex issues of exploitation.

Folk som tilsynelatende vet alt om verden…

Ja, du vet.

Sånne folk som alltid snakker om verden som om de vet så mye om den. Sånne som høres ut som om de faktisk tror at de lærer om verden ved å se på kveldsnyhetene daglig i årevis, og dermed kan fortelle deg mer om et land du nettopp har vært i noen måneder, men som de selv aldri tidligere har vist interesse for. Annet enn gjennom nyhetsinnslag om konflikter, sykdom, sport, natur- og sultkatastrofer, vel og merke.

tv

Etter min erfaring, stiller sånne folk deg maks to spørsmål om et lengre opphold du har hatt i utlandet (typisk “har du hatt det fint da”, tett fulgt av “er det godt å være hjemme”?), før de snart – dersom du legger ut om hvordan hverdagen din var der, – mye heller vil høre om hvorvidt du ble matforgiftet der. Sånne folk vet nemlig om en som en gang “havna på sjukehus der”, og etter det har de tenkt at turen “til et sånt sted” ikke ville vært verdt det. Sånne folk er sjeldent interessert i å høre om vennene du fikk deg, men benekter ikke at de en stund var bekymret for om du skulle forelske deg – og bli. Slike kommentarer får andre i rommet til å le, mens en av dem passer på å se på deg for et avkreftende nikk, før de skifter tema.

Du tar deg i å puste ekstra dypt når du tilbringer noen timer med sånne folk. For du vet det jo: Sånne folk har sjeldent vært utafor Sveriges grenser, eller Europa for den sakens skyld. Likevel mener de så mangt om de fjerneste stedene andre har vært. Ikke fordi de har hørt så mange historier derfra, eller sett så mange bilder. Nei, sånne folk stiller generelt ikke mange spørsmål om andres opplevelser i livet. Må Gud forby at noen gir dem nye perspektiver på et sted, eller tema de har gjort seg opp en klar mening om. Ingen har mer rett enn aviser og TV, og ingen som er yngre enn meg selv kan lære meg noe om mennesker eller verden, tenker sånne folk. Alt var forsåvidt også bedre før, mener dem, og det snakker de gjerne om i timesvis.

For sånne folk er verden i dag i det hele tatt ganske skummel, og det er også de fleste fremmede mennesker. At en slektning, eller familievenn som de egentlig kjenner ganske godt, farter og reiser rundt som en annen virvelvind, synes derfor sånne folk vitner om ekstrem rastløshet, eller mild galskap. Dagens ungdom har et naivt verdensbilde tenker de, som tilsynelatende føler seg trygge så mange steder i verden som de selv vet at ikke er trygge. At du forteller dem at det faktisk ikke er mye verre i andre land enn her hjemme så fremt man er åpen og møter folk med respekt, får dem til å le litt oppgitt og referere til “alt det gærne de hører om daglig”.

At du har lært deg et nytt språk, interesserer dem heller ikke nevneverdig, for i følge dem er det så lett nå til dags å lære språk – selv har de lært mye engelsk gjennom TV. At for eksempel Sør Afrika har elleve nasjonalspråk humrer sånne folk av, for “det får da være grenser,” men plutselig minner det dem på den derre “grufulle Apartheid-tida” og snart snakker de om at det er “tragisk hvordan Afrika har holdt på”. Du vet, sånne folk er skjønt enige om at Afrika er et land. Hvis samtalen kommer dithen at folk mener noe om Afrika, peiles forøvrig temaet overraskende kjapt over på bistand, og innbitte kjever popper opp rundt bordet som sopp i nordmarka om høsten.

mushroomsbw

Det skal sies: Du hører gjerne om deres syn på bistand fremfor om gardinsalget på Jysk, eller hofteproblemene til ei svigerinne, og selv om forutsigbarheten til det som vanligvis følger herfra er slående, respekterer du at dem sier sin “sanne mening om at norsk bistandspolitikk er feilslått fordi penga overhodet ikke går dit de skal fordi det jo er fullt av korrupsjon neri der”. Etter slike utsagn sier få andre sånne folk i mot, selv om du selv ikke akkurat sitter og fabler om hvem av dem som fortjener fredsprisen. I blant kliner du til og spør dem hvor de har kunnskapen sin fra, og etter å ha fått et fjollete svar legger du til at du ikke visste de var så engasjerte i bistand. Herfra skifter gjerne sånne folk over til et tema de faktisk brenner for: Det at “vi virkelig må ta bedre vare på våre egne i Norge. Spesielt de eldre.”

Siden du også er opptatt av at man skal ta vare på alle – og spesielt på de svake i samfunnet – sier du deg delvis enig, før du minner om at internasjonal bistand og eldreomsorg er to forskjellige temaer. Når sistnevnte poeng ikke går inn, kaster du deg velvillig inn i diskusjonen som er i ferd med å utfolde seg om omsorgsinsititusjoner. Folk som tilsynelatende vet alt om verden er ofte eldre enn deg selv, og forståelig nok mer bekymret for eldreomsorgen enn deg. Selv har du lang erfaring med å besøke folk på eldrehjem, og opptrer ofte som personlig engasjert i saken. Dessuten liker du å høre med de rundt deg om hva som opptar dem og hvordan de ser for seg at vi kan ta bedre vare på de eldre fremover. En slags løsningsorientert vri om du vil.

Men du lærer tydeligvis aldri, for sånne folk har jo avslørt utallige ganger gjennom årenes løp at de overhodet ikke liker løsningsorienterte diskusjoner. De vil mye heller klage over alt som ikke fungerer, si seg enige i at alt var bedre før, riste på hodet over de udugelige politikerne og si ting som: “Nei, det går bare en vei detta”, mens de strekker seg etter enda et kakestykke.

Hvis du prøver deg på en liten anekdote fra den nylige Asiareisen din litt senere – etter at gemyttene har roet seg og sånne folk har snakket ferdig om den dyre utleieprisen naboen tar for å leie dem en garasjeplass – lytter sånne folk motvillig før de snart avbryter deg for å få svar på om du nå endelig skal etablere deg i Norge.

Du vet. Sånne folk.

Enten om de preges av ubegripeligheten om at det går an å ha en livsstil som står i kontrast til sin egen, mindreverdighetskomplekser typisk for de som har vokst opp i Jantelov-Norge, eller egne uoppfylte drømmer fra en svunnen tid, så har sånne folk til felles at det i alle fall er dårlig skjult, tenker du.

En fattig trøst finnes dog: Sånne folk forundrer flere enn deg. 😉

How can the tourism industry reduce its water consumption?

The United Nations have declared 2013 the International Year of Water Cooperation, arguing that water resource management is crucial as it impacts on almost all aspects of our lives, especially health, food production, water supply and sanitation.

This year’s WTM Responsible Tourism at the World Travel Market wanted to address the questions around the travel and tourism industry’s contribution to the problem and its solution and invited to a debate on whether the tourism industry is doing enough to reduce its water consumption, chaired by professor Harold Goodwin. Mark Watson from Tourism Concern took part in the debate.

The key question was whether the participants (and the audience) believe that the tourism industry will do enough to achieve appropriate reductions in water usage without regulation by national governments.

The debate turned out very educational and several people from the audience had in fact changed their answer to the key question when it was over. Watch it here:

Getting spiritual in San Cristobal

Our relationship is in its early stage and yet, San Cristobal de las Casas fascinates me a lot.

There’s something with the energy. A special, like an increased spiritual one, energy. These things are difficult to define, let alone to explain, but it’s as if you can sense spirituality in the peaceful, awake and smiling local people, and on the streets among the old cars and worn out, colorful houses.

Perhaps indigenous history is responsible, or perhaps it’s the surrounding nature. Maybe even the bohemian expats living here does their share? Either way, it’s been a long time since I sensed so many kind and interesting personalities around me, overall good energy around any corner and knowledge in every wrinkly face passing me on the street.

photo cred: thefamilywithoutborders.com

photo cred: thefamilywithoutborders.com

There is undoubtedly an extra touch of spirituality in the many foreigners here too, many of which seem to be unable to leave this place. Most of the foreigners I’ve met in San Cristobal call themselves artists, yet aren’t interested in talking about anything related to ambitions in that regard. They’re simply into the making love, making art sort of lifestyle, as well as making sure to detach as much as possible from the capitalistic world view out there.

By the way, defining spirituality I like to think that:

 it’s an individual practice that has to do with achieving a sense of peace and purpose. It also relates to the process of developing beliefs around the meaning of life and connection with others.

What’s inspiring with people like this, is that none of them know where they’ll go from here. It’s just not a topic. They rather show you how much they’re in love with this very moment of life, focusing on what happens here and now around them. Which – hands down – isn’t an attitude people overwhelm you with when closer to societies highly impacted by the rat race mentality.

So, why does some places have this effect on people? Or why does some places attract these people? Or even; how do people’s attitude towards life effect a place or society?

Pondering over these questions quickly opens for the chicken and egg argument, I guess. And as always there are several factors to take into consideration when reflecting over subjects like these. Walking around in San Cristobal, and even while writing this, I often ask myself if the ‘spirituality’ is something everyone senses. Like, as something presently stronger than in other places?

When out traveling, I often sense it in places where nature is more present and important to people’s lives. And we all know nature is full of the purest energy. But so are human beings. And personally, I’ve always been more people-oriented than nature and landscape-oriented.

Thus, for some reason I assume the kind and relaxed energy I sense in San Cristobal is put in place by the people living here. But again, it’s obviously also adopted by the many visitors, and perhaps that’s how the place has been shaped over time. Various residents Ive talked to also claim that the mountains surrounding the village represents important spots where influential and spiritual individuals have lived for decades, perhaps centuries.

photo cred: google images

photo cred: google images

Apparently there are a couple of places where people arrange energetic and spiritual events open for all to attend. I’ve always wanted to try something like that so I’ll definitely go up there one of these days, hopefully to find interesting ways to treat whatever topics that concern me. Maybe it can be a good way to find the tools to stop worrying about some things, and be more confident about how I feel. A helpful way to enforce a beautiful inner journey, which I always find equally important as the outer journey we’re constantly on when traveling.

Because although we tend to forget, a journey is much more than seeing things and ticking of destinations. It’s equally much about being on an inner journey, developing as individuals and moving on with more knowledge, reflections and tolerance about the world and people in it. Though that’s not always something all places we visit evoke in us.

When traveling solo I think the above concept is even more predominant. Due to the simple fact that one has to trust strangers even more in addition to learn how to spend time with oneself. Both of which are good lessons for self development.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

one of the main streets of San Cristobal

Honestly, I didn’t expect anything special from this place, but quickly got that wonderful feeling that sneaks up to us when living now and then: that this is the place to be. There is no other place I’d like to be, right here, right now.

It be a coincidence or not, two beautiful souls I’ve met in San Cristobal by now have said things to me about this very topic without even knowing me or whatever I struggle with. Separately they’ve told me they think I’m in the right place to find out of things. Quite randomly they´ve both even claimed that people like me has to confidently live more through the feelings, as opposed to through the thoughts.

Fair enough. But what does that really mean?

I´ll continue thinking about that for a while, and hopefully Ill get more input on the matter as time goes and Ill get to know more people with more views on it. Right now Ill run out to grab some tortillas in my spiritual neighbourhood. 😉

Peace, J

Edit two months later: If you started reflecting about the advice the two men had given me as mentioned above (regarding living more through our feelings), I´ve now written something about it here.