Category: Norway

Autumn bliss in Oslo

It’s been a while now Oslo, and I must say you look better than I can remember. You really make October and November shine this year.





I can’t remember the last time the crisp air and orange, red and yellow dress you put on looked this beautiful. And I can’t remember the last time I was this excited about staying here for a longer period. My body and soul really needs it. And the memory of my grandmother needs it.

Back to my summer job


Finally I’m back to what I call “the farm” or “my mum’s farm” for my summer job. This will be the third summer I work here. A brilliant way for someone with my lifestyle to be close to family while earning much money after all (and before the next) traveling, besides doing something meaningful.

The farm is actually not my mum’s, nor is it just a farm, but a rehab institution that my mum happens to manage. She has now lived here for over 10 years, and it’s pretty much impossible to me (and her) to even imagine anything else. She is perfect for this place and such an inspirational person in terms of her compassion. So are many of the others working here, and the ideology of the institution. It belongs to a foundation called Stiftelsen Sollia kollektivet in Norwegian (read more here if you understand Norwegian).


Sollia kollektivet was founded in 1970, and is partly private, partly state owned. Translated from Norwegian, the cornerstone of the foundation is Equality in work, responsibility and economy. An important principle is self- sufficiency to both provide economical empowerment and empowerment of the students that learn a whole lot of agronomy and construction work.


As you can see its location is breathtakingly beautiful. Surrounded by huge fields and other small and medium sized farms and the best of it all: Norway’s biggest lake Mjøsa. Every time I come back here, whatever season, the smell overwhelms me the very moment I get off the bus on top of the road. Sometimes I almost start weeping, but out of joy. It’s a mix of feelings of ‘home’, the joy of being close to my mum again, the beauty and meaning of the jobs that are done here, the excitement of seeing the students (the people living here due to substance addiction) after yet another journey of mine, having them sharing from their lives with trust and openness.



The ideology of meaningful community work and consequent enforcement of drug prohibition have been basic since the foundation’s commence. Here we work together as equals, treat each others with respect and interest – in order for the students (and others of course) to improve their lives and grow.

The farm is 100% ecological and 50% self sustained. We grow several types of vegetables and fruits and got our own animals that provide us with eggs, meet and wool. Products like milk and cheese, coffee and tea, and on occasions meet, as well as ingredients to make bread and desserts are bought in weekly.

Every day we eat three meals together, which on good summer days often looks like this:


Part from offering substance addicts rehabilitation and therapy, the foundation requires that the “students” work from the day they arrive. Until 8 students and 7 employees work together every day from 8- 16 (part from the weekends where one student is in charge of the animals and one worker in charge of transport and general contact with everybody), and are divided in two groups; one in the kitchen and one outdoor in the garden, fields and with maintenance. Who works where rotate from month to month to make sure everybody get to practice all tasks.

My friends often ask me what I’m doing while here, and the answers are “hanging out with the students, chatting and doing everything together from:



to picking berries



and checking on our sheep herd up in the hill


feeding our rabbits


 eating waffles…


coping with pranks…


and inventing pranks..


To me the best about the farm is its peace and location, it is a perfect place to stop and think for a while, far away from other things I give importance in life. When I’m here it’s like the world outside is put on hold. It’s easier to be present and to pay attention to other people’s best interest rather than my own. Besides, it is a gift to be let in to the students’ life histories, dreams and self-development, and I’m humbly aware of how time here means empowering self-development for me too.

Here there is plenty of time for walks in the forest…



cuddle pets



and do yoga on the beach.. 🙂


playing with my family



having visitors from abroad


taking the boat out ‘to sea’…



Enough said! As you understand I can’t wait to suck in another 4 weeks here.

Don’t panic. It’s organic.

Part from offering substance addicts rehabilitation and therapy, the ecological farm -where my mum works and Ive had a summer job for two years – demands that the “students” work from the day they arrive. Until 8 students and 7 employees work together every day from 8- 16 (part from the weekends where 1 student is in charge of the animals), and are divided in two groups, the kitchen and the outdoor group. Who works where rotate from month to month to make sure everybody get practice in all tasks.

Translated from Norwegian, the cornerstone of the Collective (its called a collective due to the vision of a commuity of people living together) is Equality in work, responsibility and economy. An important principle for the collective is self sufficiency to both provide economical empowerment and empowerment of the students that learn a whole lot of agronomy and construction work. The ideology of meaningful community work and consequent enforcement of drug prohibition have been basic since the collective’s commence.

The overall aim to be an organic self sufficient farm is reached by nearly 70 % as our own animals provide us with eggs, meet and wool. In the garden we grow several types of vegetables and fruits. Products like milk and cheese, coffee and tea, and on occasions meet, as well as ingredients to make bread and desserts are bought in weekly.

Right now its berry season and this week we have picked over 40 kilos of strawberries. Delicious strawberry jam to be made asap. And – its all organic!


Back to the farm

To get back to the farm yesterday took my breath away.

I’m realising how Ive neglected the beauty of this place so often, as Ive been so used to it. Isn’t it weird how we all have that in common? I often try to think about that, in whatever context. See it, feel it, touch it, speak about it. Find inspirations even in the most ‘normal surroundings’. I always preach that to people in relationships. Taking each other for granted is the biggest mistake we do. We never know when its gone, and one day we might look back with some regret of not having given all, not having felt it all, observed it all, and lived it all or acted.


So, that’s what is happening to me more and more, I guess. I come back to this place, and the smell slaps me in the face in the moment I get off the bus. Sometimes I almost start crying, but out of joy. Even joy for being able to FEEL these things. Its a mix of feelings of the thrill of being close to my mum, the beauty of how meaningful a job like the one we have here is, the excitement of seeing the students again after yet another journey, having them sharing their lives with me with such an honesty and openness. It’s even the small things like the cute rabbits getting all cuddly and excited when I pass them saying hello.


After years of more traveling than standing still, I constantly see new things in my own country, in my own life ‘back home’. Its so empowering. For quite long I’ve felt rather lost and with many concerns about my future, love and what direction to take.. Then I come here and I’m like BRING IT ON!

Peaceful, idyllic, little Trogstad gård, just BE the way you are, you make me feel so good.

Smaken av hund ble borte..

Debatten Are Syvertsen og Jon Martin Førland ønsket å starte med sin dokumentarfilm “Smaken av hund” er endelig dukket opp, ca 5 år etter at filmen ble laget. Jeg husker å ha lest noe om den da den kom ut, men var antakeligvis ikke klar for å engasjere meg videre i temaet den gang.

Dessuten har jeg funnet ut i ettertid; ved lanseringen av denne filmen skjedde det noe interessant – den ble slaktet av filmkritikere, kraftig protestert mot av de den omhandler, for så å bli tatt av sendeprogrammet til både NRK og TV2. Den fikk ikke stort mer oppmerksomhet verken av publikum eller media, med det resultat at veldig få så den på kino.

Her er filmplakaten:


Undertittelen er selvsagt brukt som virkemiddel for å vekke publikums interesse, og i ettertid tenker jeg at det burde ha ringt noen bjeller hos oss alle. Men her har det altså skjedd noe som stoppet den interessen.

Nå kan det hende at folk flest i dette landet (som nå snart er inne i sitt tredje tiår med et selvsagt ukentlig konsum av (kjøtt)varer foreldrene våre ikke engang drømte om å smake på i kvartalet), ikke var den letteste målgruppen å få på kroken slik dokumentarskaperne ønsket, og at både filmen, dens budskap og oppstøyet derfor kokte bort i grøten.

Men jeg tror heller Morten Kielland var nærmere sannheten da han nylig skrev om dokumentarens trange fødsel i “filmen utfordrer noen av de største aktørene (pengemaskinene) i norsk næringsliv, med sine tette og absolutt kritikkverdige bånd til både statsinstitusjoner og propagandamaskineri, kongehuset inkludert. (…) Deretter gjorde både Aftenposten, NRK, VG og flere andre av de vanlige propagandakanalene sitt ytterste for å latterliggjøre, drite ut, skjelle ut, og undergrave troverdigheten til de to journalistene og deres såkalte «makkverk»”.

Heldigvis har filmen blitt spredt likevel. Den vant nylig en pris på en filmfestival i Iran, og takket være noen våkne journalister og voksende sosiale medier har oppmerksomhet rundt filmen spredt seg på ny i Norge. Kanskje har det også noe å si at vi i det siste har kunnet lese bekymringsmeldinger fra flere hold i media angående det voksende kjøttforbruket i Norge?

Screen Shot 2013-08-21 at 23.44.40

Etter å ha gjenoppdaget filmen og forstått mer av den mislykkede lanseringen leste jeg gjennom diverse kritikker filmen fikk. Sistnevnte er av pinlig tynt materiale (se én av dem her), og utover disse er lite skriverier å finne, annet enn to (!) tweets på Twitter. Jeg så endelig filmen på Youtube (med ca 10000 hits per idag) hvor den ligger i 12 deler og ble etterpå sittende og måpe.

Ja, hva skal jeg si?

Jeg er ihvertfall ikke overrasket over motarbeidelsen den møtte! For denne filmen dere – den prøver å fortelle oss nettopp det den selv sier: “hva matprodusenter i Norge ikke vil at vi skal vite”. Og hva forteller det oss forbukere? Burde vi ikke ville vite mer om filmens tema?

questionmarkNå har ikke jeg som mål å diskutere filmsmak eller hva som er rett og galt av filmkritikk med tanke på fokus på bildeskjønnhet og presseetikk. Personlig dog, synes jeg absolutt filmen oser av grundig research, ja til og med av god presseetikk. At produsentene har Michael More som forbilde er tydelig, men ikke etter mitt skjønn negativt, og med sitt 1 milloners budsjett, fortjener de ikke å bli sammenliknet med Mores produksjoner overhodet. Til tross for filmens amatøraktige preg (pga lavbudsjett) er dette noe av det bedre jeg har sett på lenge.

Finn første del av dokumentaren her:

Etter mitt skjønn gjør Smaken av hund hva en dokumentar skal gjøre: den bevisstgjør publikum om et viktig tema ved å rette et nytt, aktuelt og kritisk blikk på det. I dette tilfellet har filmprodusentene valgt å i tillegg krydre til med humor basert på de mange surrealistiske eller ironiske funn de gjør seg (noe som antakeligvis også bidro til flere negative meninger). Uansett, det viktigste er at Smaken av hund er proppet med interessante spørsmål, pene og stygge bilder, samt faktaopplysninger angående norsk matproduksjon – og da spesielt kommunikasjonen av denne som tilsammen former et gedigent hakekors i løpet av seansen.

Fra (her mattilsynets forskrifter om dyrehold som samtlige matprodusenter i teorien garanterer å overholde)...

Fra (her mattilsynets forskrifter om dyrehold som samtlige matprodusenter i teorien garanterer å overholde)…



Gjennom intervjuer av mektige røster fra noen av landets største selskaper gjøres seeren obs på et tydelig misforhold mellom salgstrikskommunikasjonen deres om “det norske, sunne og naturlige” og matproduksjonens egentlig negative konsekvenser nasjonalt og globalt.

Som ovennevnte Morten Kielland også påpeker i sin tekst, intervjuobjektene i filmen blir kanskje litt vel ofte svar skyldig? Og igjen: hvis intervjuene og selskapers feilkommunikasjon som filmen fokuserer på har rot i virkeligheten, burde ikke vi forbrukere da være sabla glade for å bli bevisstgjort om dette?


Dessuten, burde vi ikke reagere og bli mer nysgjerrige på selve saken som er forsøkt fremstilt når mektige røster enstemt buer ned (eller ignorerer) en så viktig film som denne? At mektige røster buer ned en ting betyr jo gjerne kun at noe står på spill. Hvorfor har da kritikere fokusert på det amatørmessige ved filmen, eller antatt at filmprodusentene har en slags agenda, fremfor å sette søkelyset på temaet som angår oss alle?


Gjennom researchen om ovenstående står en ting tydeligere for meg enn noensinne. At i Norge, som i andre land, har vi et problem med ansvarsskriving. Og dette er knyttet til den kjente, men for ufattelig mange – ubevisste – og destruktive (hva ansvarsskriving angår) sirkelen av fire ulike interessentgrupper.  Disse er:

PRODUSENTER – FORBRUKERE – MYNDIGHETER – MEDIA, akkurat som innen andre industrier. Alle fire er meget mektige og har – samt styres av – hver sine interesser. Dessuten er de alle veldig glad i tenke på seg selv, noe som oftest fører til at de flytter fokus vekk fra eget ansvar. Slik både forsinkes potensialet de ulike interessentene har til å endre visse standarder og hindres bedre og mer rettferdig samarbeid med de andre i sirkelen. Derfor blir det vanskelig å sette fingeren på hvem som bør ta hvilket ansvar.


Dette ble kanskje litt komplekst? En liten oppfordring kan være at du spør deg selv hvem du synes har ansvaret for dine matvaner? Og dernest for dine valgmuligheter av produkter? For informering vedrørende innholdet og produksjonen? For at dyra du spiser skal ha det godt frem til slaktedato, og så videre… Jeg antar svarene du kommer frem til omringer flere enn en interessent alene, og håper at du gjør deg noen (nye) tanker om hvilken makt du faktisk har som forbruker.

Den makten dog, den kommer ikke helt uten ansvar.

Eventyret om Norge

Etter å ha levd en god stund i Spania, England og Argentina, og reist på lengre turer til mange land langt hjemmefra har jeg nå begynt å tenke som mange der ute. At Norge er som et eventyrland. Vakkert som et eventyr, fredelig som et eventyr, med konge og dronning, og alltid med en lykkelig slutt.

Folk er som kjent inndelt i mange trosgrupper og når det kommer til eventyr finnes gruppen som tror på eventyr og de som ikke tror på eventyr. Jeg tror vanligvis ikke på eventyr. Selv ikke da jeg var veldig liten trodde jeg på eventyr. Jeg likte dem godt, men jeg var for realistisk til å tro på hekser og troll og jeg synes ihvertfall det var fjollete at prinsesser skulle drive og bli kapret.

Jeg derimot digga historien om Hans og Grete for den slemme stemoren trigget noe i meg, akkurat som i Askepott og i Snehvit, og jeg synes synd på barn som ikke ble behandlet bra. Jeg likte ideen om å bo med 7 dverger og skape seg sin egen lojale vennegjeng og sammen bekjempe ondskap. Jeg forguda Pippi, men historien om henne er jo ikke noe eventyr.

Historien om Norge derimot. Den er et eventyr.

Et eventyr

Historien om Norge skildrer først og fremst forholdet til Sverige og Danmark hvor Norge på mange måter fremstilles som lillebroren til de sistnevnte. De to større brødrene har vært mer framfuse og selvsikre, og derfor til tider dominert Norge, ved at de har vært sterkere, tidlig ble venn med mektige kontinental-Europa, trodde de alltid visste best og kunne mest – i kjent søskenflokkstil.

Norge er den som de to eldre brødrene ikke trodde kunne klare å få til noe som helst. Tradisjonelt var Norge lite ambisiøs og holdt seg mest for seg selv med selvforsynende jordbruk og fiske, og drev lite sjøfart eller produksjon sammenlikna med de mer eventyrlystne storebrødrene, derav ble landet stemplet som ganske uinteressant internasjonalt. Det kan også tenkes at som det minste og lite ambisiøse landet, ble Norge sett på som udugelig og nesten litt bortskjemt som fikk samarbeide og delta på viktige slektstreff med storebrødrene og prefirere kusiner og fettere likevel. Mange så nok Norge som den stillferdige lillebroren det heller ikke ble stilt krav til.

Men så viste det seg plutselig at Norge kunne noe likevel. Plutselig var Norge smartere, mer taktisk og mer lyttende og oppmerksom på andre og deres ve og vel og behov for hjelp. På denne måten nådde Norge mange mål, og oppnådde større populæritet i verden enn de mer egoistiske brødrene. Samtidig er Norge blitt et symbol på den nordiske fangstmann kontra den europeiske jordbruker. Norge har alltid fisk å finne i havet, dyr i skogen, mineraler i fjellet og olje under havbunnen. Norge leter og finner, er kreativ og lykkes, mens andre land bygger sitt landbruk, og senere sin industri gjennom århundrer med hardt arbeid, ryddet sten for sten.

Så selv om Norge historisk har blitt fremstilt som litt dum og naiv i det internasjonale, har landet i ettertiden bevist å bekjempe sine dominerende brødre og møte vekstutfordringer uten motforestillinger. Norge har i de siste årtier vist å seire over Sverige og Danmark og vunnet i kampen mot medlemskap i EU, uten å måtte gi avkall på noe av sitt kongerike. Og Norge fremholdes stadig som en idealskikkelse globalt og oppfattes både internt og eksternt som utvikler av de spesielle «gode norske verdiene». Disse verdiene kan være mot, likhet, hjelpsomhet og idealisme.

Dette bildet av Norge har paradoksalt nok blitt forsterket gjennom Ivo Caprinos dukkefilmer av norske folkeeventyr. I realiteten har Norge like ofte lykkes ved ren flaks og tilfeldig eller ufortjent hjelp fra andre. Historien er slående lik den om Espen Askeladden.

Og livet i dagens Norge er like uvirkelig som det er virkelig, avhengig av om du står på utsiden eller innsiden. Heldig som jeg er, født inn i det, velger jeg å tro på det.