Category: Professional

Reising = selvrealisering

For noen år siden ble jeg i overkant opptatt av turismenæringens utvikling og hvordan reiseliv påvirker både oss mennesker som er så heldige å kunne reise, og de som ikke er like heldige, men som er i kontakt med oss reisende hele tiden.

Tidligere har jeg skrevet mye om temaet på engelsk (ta en titt hvis du vil), men etter å ha bodd i hjemlandet i over ett år nå, er det på høy tid å droddle om det på morsmålet også. Det er dessuten ganske vanskelig å oppdrive norske artikler som handler om reiselivnæringens utvikling og dens påvirkning på verden, ulike samfunn og mennesker. I det hele og det brede fokuseres det pinlig lite på viktigheten av ansvarlig/ etisk turisme i norske reisemagasiner, og på nettsidene til store turoperatører.

Før jeg kommer inn på dette med reiselivs påvirkning, og tilbake til hva konseptet ansvarlig reiseliv handler om, vil jeg i denne artikkelen presentere noen ideer om reising og selvrealisering, inkludert littom hvordan reiseliv har utviklet seg frem til i dag.

travel_wagon

Familien på bildet over, reiste i følge Pinterest, land og strand rundt i 1886 på søken etter et hjemsted i det store – den gang ganske så – ubebodde Amerika. Uten å ane hvordan historien endte for dem, kan jeg bare anta at de fant en flekk å bosette seg på, hvor de selvrealiserte seg etter datidens målestokk.

Hopp hundre år frem i tid, og reising betyr noe ganske annet for de fleste av oss. I Nord-Amerika som i store deler av Europa, var det å reise i 1986 forbundet med ferie og rekreasjon, gjerne til solfylte steder i mangelen på eget godt klima.

Hopp tredve år til frem i tid, til dagens Norge og nordlige Europa forøvrig, og vi forbinder reising med et velfortjent – og ganske selvsagt – gode. Det å ta fri fra livet vi vanligvis lever og reise vekk, er noe vi mener vi både fortjener og trenger, og noe mange av oss ser på som nødvendig for vår menneskelige utvikling og utfoldelse.

Med andre ord; reising = selvrealisering. Uten å gå videre inn på en høna og egget-tankerekke, la meg bare nevne at markedsaktørene selvfølgelig har blitt dyktige på å fortelle oss nettopp det.

21.investment-in-travel-is-an-investment-in-yourself

Det skal sies at vi nordmenn er havnet i en eksepsjonelt heldig situasjonen ved å ha retten på fem ferieuker (!) i året – samme hvilken sektor vi jobber i. Og enten vi snakker om ferieturer vi tar i løpet av de ukene, helgeturer til europeiske storbyer et par timers flytur unna, eller en lenge etterlengtet permisjon eller ryggsekktur vi har spart til i månedsvis,  så er poenget at mange i dagens Norge ser på reising som nødvendig for at vi skal kunne ha det bra i livet ellers.

En litt fiffig tanke er forøvrig at korte storbyturer ikke engang ses på som ferie lenger; de er bare turer vi tar på søken etter et avbrekk i en ellers hektisk hverdag. Og sånn har det nok vært en stund i land der folks privatøkonomi er god og markedet er tilrettelagt slik at vi kan reise ganske langt på veldig kort tid.

weekendgetaways-image

Etter min oppfatning har altså det å se, oppleve og spise noe annet enn vi gjør her hjemme blitt like selvsagt som det er mulig for oss. Men hvordan kom vi hit?

Reising har naturligvis blitt regnet som viktig for menneskets velvære og selvrealisering i århundrer, men dens internasjonale utfoldelse var kun forbeholdt de rikeste i samfunnet frem til 1950-tallet. Da var oppfinnelsene av såkalte turbovifte-jetfly blitt en realitet; fly som bragte mange mennesker over landegrenser og hav på én og samme flyvning.

jetfly1

photo credit: http://www.hiwtc.com

På samme tid hadde arbeiderbevegelsens kamper i Nord begynt å gi frukter som bedre lønninger og ferieavløsninger for folk flest, og slik fikk stadig flere råd til å reise på romantiske byferier i Sør-Europa, for ikke å snakke om pakketurer til Syden. I løpet av 70- og 80-tallet fortsatte reisendes muligheter å eksplodere i omfang, og etterhvert dro de litt modigere til og med på lengre ryggsekkturer til mer eksotiske land som India og Thailand, til slektningers store forundring.

Tredve år etter er det heller uvanlig at ikke (nord)europeere har vært utenfor Europa minst én gang i livet. De fleste 25-åringer jeg kjenner – for ikke å nevne 45-åringer – har besøkt mer enn ett sted mormora mi aldri visste fantes. De aller fleste jeg kjenner har til og med tatt seg et halvår eller år fri fra jobb for å tråle Sørøst-Asia rundt på jakt etter slitne bungalower og ville strandfester.

I tillegg har mange jobbet frivillig både i Bolivia og Sri Lanka, forelsket seg minst én gang i en latinamerikaner, ridd kameler i Egypt, danset med Masaier i Kenya, paraglided i Nepal og sist men ikke minst: giftet seg utenlands.

photo credit: nomad.sleepout.com

photo credit: nomad.sleepout.com

Kort oppsummert har min generasjon av nordeuropeere (og mange nordamerikanere), vokst opp med den klokkeklare forestilling om at verden ligger for våre føtter. Og det er sant. For oss. Dagens selvutviklingsvaluta nummer én er reising, atter mer reising og én tur til. Til og med indre reiser bedriver vi stadig nå til dags, fordi vi hele tiden higer etter å utvikle oss som mennesker.

Hvorfor?

Fordi vi kan, og fordi vi blir fortalt at vi kan. I disse sosiale medier- tider har du kanskje lagt merke til at vi i det hele tatt ofte blir fortalt at vi reise…?

The-World-is-a-book

Personlig er jeg skyldig i å ha vokst opp, for ikke å si bygget videre på, den nevnte forestilling. Dette til tross for at de fleste i min familie – med unntak av moren min – ikke har reist stort lenger enn til europeiske destinasjoner, med kanskje én og annen tilbakelagt USA-tur en gang i tiden.

Interessant nok er forresten noen av de jeg kjenner som har reist minst, de som har sterkest meninger om hvordan verden henger sammen; et tema jeg tok opp for en stund siden. Hvorvidt folk som reiser ekstensivt egentlig lærer så veldig mye om verden, kan også i aller høyeste grad diskuteres; noe jeg skriver en tekst om etter mitt nylige møte med backpackere som flokker seg sammen hvor enn man beveger seg i Sørøst-Asia… Mer om det senere en annen dag, altså.

Men tilbake til de som reiser mye. Visste du for eksempel at nordmenn flyr mest i Europa? Jepp. Nordmenn har et særs heldig utgangspunkt samme hvor vi kommer fra i landet, og kanskje nettopp derfor har vi utviklet et spesielt verdensbilde hva økonomiske muligheter angår. Reising som gode – og spesielt med fly – anses nok derfor for mange av oss som kommet for å bli.

Like fullt er det viktig å minnes på at konseptet reising er en usannsynlig luksus for de aller fleste på kloden. Skal man tro organisasjonen Atmosfair, har kun 5% av klodens befolkning vært ombord på et fly, hvilket setter reiseluksusen vi tar helt for gitt i perspektiv.

Og det er her jeg beveger meg inn på temaet ansvarlig reiseliv. For som i andre gigaindustrier vi nyter godt av, bør vi forbrukere innse at vi har et ansvar i å passe på at det vi driver med/ kjøper/ forbruker, ikke ødelegger for verken kloden vår, eller mennesker på den.

Eller hva mener  du?

tourismcritic

Interessert i mer? Les her om hvordan jeg fikk øynene opp for ansvarlig reiseliv.

 

Advertisements

The exploited Long-neck women (I)

For over three and a half years now, I’ve been working voluntarily for the UK-based charity Tourism Concern, that through campaigning- and lobbying try to fight exploitation in tourism. The organisation’s vision is that tourism always benefit local people and their work often concerns awareness raising of the sector’s different stakeholders about serious issues in the industry.

If this is the first time you’ve ever heard of such a concept, let me quickly inform you that the tourism industry (part from being a force for good in terms of increasing mutual understanding between people and cultures and a facilitator of peoples’ possibility to enjoy a holiday), also is – like many other industries – notorious when it comes to facilitating powerful actors’ means to earn money in a dirty way.

Feel free to browse Tourism Concern’s webpage, and get to learn more about for example why all-inclusive holidays hardly benefit local communities, and cruise tourism is highly unsustainable.

Personally I’ve given good reasons for why the work for a more ethical/ responsible tourism is so crucial. I’ve written about orphanage tourism, and suggested what it takes of responsibility policies among tour companies and governments to hinder that slum dwellers exist as pure tourist attractions, and I’ve mentioned why I’m so interested in the topic myself.

Today I’ll write about something that’s been on my radar for long, since I first started studying issues within the field of exploitation in tourism.

I still remember the picture in the brochure; of three ladies with Asian features sitting on a bench in traditional colorful clothes and metal rings around their long necks. In front of them was standing a corps of tourists shooting pictures with their massive cameras. The women with the metal rings were of the Kayan tribe, living in Northern Thailand, and the photographing charade was categorised in the brochure as a ‘human zoo’.

In tourism they go under the name “long-neck women” and occasionally also giraffe women, although they refuse to adapt the latter themselves.

giraffewoman1

Since working with Tourism Concern I’ve learned that they’ve – together with other human rights organisations – flagged their concerns about the exploitation of various tribe people in tourism. With regards to the Kayans, Tourism Concern has campaigned against tourism that involves them, and pushed tour operators to stop offering trips to their villages.

From what I’ve understood there are also several organisations that have pushed for governmental actions. But as with other similar stories of exploitation in tourism, it’s very complex. Poverty and means of oppression are complex. So is tourism.

Back in 2011, one of the first in-depth articles I posted on my blog concerned the exploitation of the Kayan people. I called the post the trapped giraffe women, unaware of the Kayan’s own opposition to the Giraffe- reference, so my apologies for that. I also referred to the women and their tribe as both the Kayan and Padaung in that post, but recently learned that Padaung isn’t really what they like to call themselves either. According to new sources I came across Padaung is a Thai-implemented categorisation of the Kayan tribe. Lets thus stick to calling them the Kayan (people).

In the mentioned post, I shared my frustration over not finding more than a few articles online about the Kayan people despite quite a lot of research. I was looking for content concerning the exploitation of them and their current situation, and most of the articles and blog posts I found were typically based on people´s tour experience in a tribe village. Commonly, (uncritical) travel writers seem to retell stories that guides have told them, and write about the situation in supportive manners. This isn’t new at all in tourism of course, nor very illogical, yet it can be dangerous if what people are told isn’t not true at all.

Since the last time I wrote about the long-necks, Ive not investigated much about the topic, but as I’ve just made a dream come true and booked my tickets to South East Asia for 2015, I recently went back to it.

For now my plan is to travel in three countries (Thailand, Myanmar, Cambodia) for approximately three months, and I’m of course going to the region where the 1 day sightseeings of the long-neck women’s villages are taking place. I want to find a way to not only see it with my own eyes, but also talk to people involved in the sector and understand more about what is actually going on. How tour companies are marketing it, what the guides say, what tourists think about it and especially what the ladies themselves feel.

The latter is the most difficult part though; also considering I’m not going as a long time researcher with the access to a neutral translator. Nevertheless, Ill do my best in getting a local translator, and who knows: My previous research experiences make me believe Ill be lucky this time too, and that things will fall into place.

So, preparing for my trip, I’ve done some new secondary research in order to renovate my knowledge about the matter, and found out that not only has the subject been flagged again since late 2011 and throughout 2012 and 2013, but the history of Westerners’ fascination of the women that coil their necks with big brass rings is much crazier and longer than I knew of!

Just take a look at this picture! What does it look like to you?

Giraffe-necked-tea-in-England

To keep posts in suitable lengths for reading, I’ve made a new post about the matter. Go here to learn about Westerners longtime facination with the long-neck women from Burma and to get some additional information regarding the reasons behind tourists’ interest in visiting them. I’ll also present some reasons for travelers to think twice about supporting the concept of so called culture tours, as they often include complex issues of exploitation.

How Responsible is Township Tourism in South Africa?

Today I’ll share a piece with you that I wrote for the organisation Tourism Concern, about my township tourism research in Cape Town.

Feel free to contact me to discuss the findings or other relevant topics related to this.

During a holiday in Cape Town in 2009 I went on a township tour. Not knowing much about tourism to urban impoverished areas at the time, but concerned about how the communities would benefit from my visit, I looked for an ethical company I could trust.

To my positive surprise I found out that not only tour companies, but also the government’s tourism body assure that tourism is beneficial to the township communities as well as very educational for the visitor. Any specific initiatives were not indicated, yet tours were promoted as a ‘must’ to learn about African culture.

I decided to book a tour with a small local company and liked the experience as it was indeed eye-opening and the residents I met were welcoming. However, ever since I was unable to stop thinking about what is in it for local populations.

Image

Therefore, three years later, the choice of subject for my final research project during the Master’s program Responsible Tourism Management was easy. I went to Cape Town to investigate the scope of community beneficial initiatives within township tourism.

During the 4 weeks of fieldwork in the townships Langa and Khayelitsha I explored six tour operators’ actions and opinions related to previously identified issues of concerns in the field of slum tourism, by interviewing them about their responsible practices and participating on their tours.

I also interviewed forty inhabitants from the most visited areas about their perceptions of tourism impacts and four representatives from the local government about current work on responsible tourism in the field. I will here reveal some of the findings from my research.

IMG_0296

Outside of a kiosk in Langa (before starting my own research there) I discovered a random flag…

While there is no doubt that the South African township tourism sector holds a large number of professional tour operators that mean well for the communities they visit, the evidences of their many positive impact claims are few.

And although I experienced that both companies and guides conduct tours respectfully in terms of friendliness, photography policy and information giving that assist in combating stereotypes, I detected ambiguity regarding fair pay of involved hosts, as well as several untapped potentials for maximised positive impacts on the communities.

One example of such is tour companies’ avoidance of fairly compensating the most deprived households they involve in their tour. During the distinguishing ‘labour hostel visits’ tourists are taken into the shared bedroom (which also serves as their living room) of four families to see and learn about poor living conditions.

Of the eight such interviewed households in my research half of them claimed to get more than five visits per day, and none stated to benefit economically, unless tourists occasionally left some money. Regrettably I was repeatedly told that donations occurred to a decreasing extent after more local guides had penetrated the market and the competition for the much wanted tourist money had grown.

Image

Labour hostels in Langa, Cape Town

 

Another example regards the creation of interaction, which ironically is one of the main promises on the many company websites. It may be a coincidence of course, but sadly I only experienced twice during ten tours that we as visitors were given the time and possibility to interact with the locals (even during the popular hostel visit as described above). The consequence of this is that the hosts (or any inhabitant present) turn into passive objects rather than active participants, hindering them to exploit the big potential for social and economic empowerment.

Regardless of these issues of concern, it became clear to me that township dwellers do welcome tourism because it represents the only industry through which many can enhance their living conditions and situations, in areas that are longtime forgotten by the government.

Throughout my time in Langa and Khayelitsha I couldn’t stop thinking that it is on behalf of this very hope, in addition to the inhabitants’ tremendous hospitality, that the majority of the tour operators earn very good money. And personally, until I know better how that income is redistributed and put back into the community, and the government begins to take the sector seriously and regulate it, I have my doubts for its sustainability. Sadly those thoughts reflect previous research within not only township tourism in South Africa, but also about slum tourism globally.

Lastly though, let it be clear that there is no doubt that good initiatives exist in this field, and some township dwellers indeed have got their livelihood enriched due to tourism. Besides, whether people like it or not, there are reasons to believe this phenomenon is here to stay. Hence is it crucial that the way forward is to actively find ways to awareness rise about its issues and require that government acts, while highlighting and rewarding the many (hopefully) ethical initiatives in place.

FYI. The above article was first published on Tourism Concern´s webpage.

Ny reisetrend: Samfunnsbasert turisme

Drømmer du om en annerledes ferie?

En ferie som ikke innebærer å bo på hotell og spise på restauranter overfylt med andre turister, men kanskje heller ved foten av et fjell sammen med lokafolk i en liten landsby? Eller ved en fiskelandsby i Tyrkia, eller kanskje på Zanzibar hvor du får innblikk i hverdagen til fiskere og kan hjelpe de med å legge garn og sløye fisk? Hva med en tur til villmarken i Laos hvor du hjelper lokalfolk med kartleggings- og konservajonsarbeid av ville dyr, eller en annerledes meditasjonsresort i India som drives av urfolk…

I det hele tatt: Drømmer du om en ferie hvor du lærer masse om livene til folk du før ikke visste fantes, folk som åpner hjemmet sitt for deg og lærer deg hvordan å overleve, lage mat og danse på deres måte? Isåfall er community based tourism noe for deg. Og du er ikke alene om å ønske deg mer av dette!

Det er etterhvert blitt en utbredt reisetrend at folk fra nord (vestlige eller utviklede land) vil reise annerledes og gjerne lengre vekk, eller i hvert fall til steder hvor hverdagen er en helt annen enn deres egen. Reisende i dag – enten de reiser alene, i par eller med barn – er stadig på jakt etter det autentiske ved andre kulturer, hvilket hovedsakelig innebærer et ønske om å komme tett på lokalbefolkningen ved en valgt destinasjon. Den voksende etterspørselen har resultert i at mange fattige lokalsamfunn ønsker turister velkommen da de ser at gjestene kan være en god inntektskilde. Innen turismenæringen ser de plutselig at ressursene deres ved bare å være seg selv og by på sin kultur og kunnskaper om overlevelse i deres habitat, er noe helt unikt for nysgjerrige og frittenkende tilreisende.

I beste fall representerer denne turismetrenden eksepsjonelle muligheter for økonomisk gevinst i fattige områder samt toleransefremming mellom folk fra nord og sør. Og for de som klarer å legge igjen de eurosentriske brillene sine hjemme før avreise blir reiseopplevelsene uforglemmelige. Men, turisme kan også ha mange negative ringvirkninger i et lokalsamfunn, og grunnene til dette er mange.

Saken jeg poster idag er ment til å oppklare hva community based tourism er og gir tips til reisende om hva å se etter og tenke på ved bestilling og ila oppholdet, for at alle parter skal komme godt ut av erfaringen.

La oss se på terminologien først: I mangel på et godt norsk uttrykk for det engelske Community based tourism, velger jeg å oversette til samfunnsbasert turisme i denne sakens forbindelse. På engelsk snakker man egentlig om en noe mindre gruppe enn et samfunn når man bruker terminologien community, og ofte viser man til lokalbefolkning på norsk når man hører det engelske ordet community. Men både society og community kan også oversettes til samfunn, litt ettersom hva konteksten er.

Uansett. Samfunnsbasert turisme (community based tourism), viser til en form for turisme som har som mål og inkludere og gagne lokale samfunn der turismen finnes. Og både akademia og turismenæringa viser spesielt til rurale områder eller landsbyer hvor urfolk og småbønder bor i Sør (med Sør menes hovedsakelig utviklingsland) når de tenker på samfunnsbasert turisme.

Ideelt sett er modellen at lokalfolk jobber på deltid eller heltid som vertskap for besøkende hvor de organiserer turismen og aktiviteter knyttet til den i blant seg, og deler inntektene. Det finnes mange typer samfunnsbaserte turismeprosjekter, men som oftest inkluderer de at besøkende bor tett oppå lokalbefolkningen og slik tar del i hverdagen deres. Dette betyr at gjester lager mat og spiser sammen med lokalfolk og ofte også deltar i arbeidsoppgaver. Altså en alternativ reiseform som er blitt enormt populær på bakgrunn av de unike opplevelsene som skapes, men også takket være internett de siste ti- femten årene.

Idag kan folk som planlegger en ferie oppdage spennende steder og kulturer de aldri før hadde drømt om at fantes ved et tasteklikk. Og på den andre siden kan lokalfolk som bor der som ingen skulle tru at nokkan kunne bu åpne opp for turismenæringen ved å promotere bostedet sitt som noe helt unikt ved hjelp av en enkel nettside og gode anmeldelser på for eks. Tripadvisor.

Når det er sagt er det viktig å nevne at de fleste samfunnsbaserte turismeprosjekter ofte er i tett kontakt med kommersielle reiseselskaper. Sistnevnte representerer en trygg kommunikasjonskanal og gjerne en tolk mellom turist og lokalbefolkningen, og er stort sett til god hjelp for begge. Men de kan også ofte være til hodebry med tanke på hvem som egentlig tjener penger på denne turismetrenden…

Historisk sett er nemlig community based tourism (CBT) et utspring fra teori og praksis innen community based development (CBD), hvor man har tenkt seg at dersom lokalfolk selv styrer økonomien de er del av, og inntektene deles rettferdig dem i mellom utenom private aktørers innspill, kan dette bidra til bærekraftig utvikling. Men i en nyliberal verdensøkonomi er det mange som mener at slike modeller ikke er mulig å etterfølge.

Dette betyr ikke at samfunnbasert turisme ikke kan bidra til utvikling for lokalbefolkningen, men dessverre finnes ganske få eksempler på ordentlig gode bærekraftige samfunnsbaserte turismeprosjekter. En av grunnene til dette kan være at det oppstår situasjoner hvor fattige (og stort sett uutdannede) lokalfolk utnyttes økonomisk og betales for lite for sine tjenester som verter og guider. Dette skjer ofte på grunn av at private aktører oftest sitter på makta i den forstand at de først har tilgang til turister som bestiller reiseproduktet gjennom de (pga. språkkunnskaper og tilgang til teknologi og markedet), og kan presse prisene ned blant et folk som allerede lever i fattigdom (i enkelte tilfeller i dyp fattigdom).

En annen grunn kan være at uenigheter om hva som er rettferdig fordeling av inntektene mellom private selskaper og lokalbefolkninger oppstår og at lokalfolk etterhvert ikke vil ta imot turister. Ellers kan det nevnes at det har vist seg kostbart for private aktører å sette igang turismeinitiativ på landsbygda da det kreves både opplæring om servicearbeid, språk, guiding og vertskap for at et sted karakteriseres som kvalifisert til å ta imot reisende. Det er ikke alltid turismeinitiativet viser seg mulig å opprettholde bærekraftig når inntektene skal fordeles på X antall ansatte, familier, oppgraderings- og bygningsprosjekter osv.

Debattene i akademia om samfunnsbasert turisme kan virke overveldende og uenighetene er mange om hvordan samfunnsbaserte turismeprosjekter kan lykkes. Uansett finne det en enighet blant de fleste – og da spesielt blant de som tror på og arbeider for ansvarlig og etisk turisme – om at dersom en skal oppnå bærekraftig utvikling som en følge av samfunnsbasert turisme, lokalfolk selv få en rettferdig del av turismeinntektene. Videre menes det at de også må ha en finger med i bestemmelsene om hvordan turisme utvikles og ledes der de bor. Det burde ikke være så vanskelig altså..?

hva skal man se etter som reisende, lurer mange på.

Dersom du er fristet til å kjøpe et produkt som hevder å være samfunnsbasert turisme, eller er på vei til å reise et sted hvor det snakkes om at dette er utbredt, finnes det noen anbefalte regler å forholde seg til. Disse kan hjelpe deg til å luke ut de mest troverdige prosjektene hvor du får inntrykk av at pengene dine kommer i rette hender. De kan være nyttige å se på og spørre etter både i løpet av undersøkingsprosessen før reisen din, og ved destinasjonen i møte med både lokalfolk og private aktører. Reglene går som følger:

Samfunnsbasert turisme bør…

  • Være organisert med godkjenningen og engasjementet til lokalfolk/samfunnet. Lokalfolk bør delta i planleggingen og i ledelsen av ulike turer og aktiviteter. Let etter info om dette og spør gjerne om bevis fra evt. selskap før bestilling.
  • Gi en rettferdig del av profittene tilbake til lokalsamfunnet. Ideelt vil dette inkludere samfunnsprosjekter, helse, skole osv. Spør evt. selskap om bevis på dette, og følg det opp ved destinasjonen.
  • Involvere samfunn/ lokalbefokninger heller enn enkeltindivider. Når utenforstående private aktører jobber med enkeltindivider fremfor flere familier/husholdninger kan det være ødeleggende for sosiale strukturer i et samfunn. Be om informasjon på hvem som er involvert dit du vil reise, og hvorfor.
  • Respektere tradisjonelle kulturelle og sosiale strukturer. Det er altfor mange turismeprosjekter der ute som driver med såkalt cultural commodification ved at lokalfolk nærmest presses til å delta ved (for dem) gammeldagse seremonier, eller opptrer tradisjonelt på oppfordring fra turister eller private aktører fordi dette anses som autentisk for tilreisende. Forsøk å sett deg inn i hva som er tradisjonelt for de du reiser til, og styr unna selskap som understreker i overkant all den kulturelle lærdommen du får ved å treffe en lokalbefolkning.  Husk at innlagt vann, elektrisitet og olabukser er noe de fleste mennesker vil ha. Kulturer og tradisjoner er i stadig utvikling, og selv om folk ikke er så autentiske som reisebrosjyrene lovte deg, er det menneskene, stedet, og møtet dere i mellom du reiser for å oppleve!
  • Holde besøksgrupper små for å minimere negative kulturelle og miljømessige påvirkninger. Be om informasjon om hvor mange som besøker et sted samtidig vs. hvor mange som bor der.
  • Inneha mekanismer til å hjelpe lokalfolk med å takle påvirkningen av vestlige turister på besøk i deres samfunn. Let etter ansvarlig kommunikasjon fra selskapers side på dette. Be om informasjon på infrastruktur i området og om evt. tilreisende tilbys dusj og vannklosett mens lokalfolk ikke har fått oppgradert sin standard.
  • Briefe turister før reisen om passende oppførsel. Se etter ansvarlig kommunikasjon på nettsider osv. som gir deg følelsen av at lokalfolket først og fremst er de som skal respekteres!
  • Være miljøvennlig og miljømessig bærekraftig. Lokalfolk må være involvert dersom konserveringsprosjekter skal lykkes. Be om informasjon på tiltak som er satt igang for å takle økt turisme dit du reiser. Turismen skal ikke påvirke miljøet negativt, men positivt!

Det siste punktet er vanskelig å gjøre noe med før du først ankommer, men evt kan du prøve å lese deg opp om andre reisendes meninger om stedet for å avdekke skrekkeksempler..

  • La samfunn være i fred dersom de ikke ønsker turister på besøk. Folk må ha retten til å si nei til turisme. Det finnes turismeinitiativer som ikke er ønsket av lokalfolk, men som har blitt presset på dem av provate aktører da stedet eller kulturen deres viser seg å være populær. Dersom du ankommer et sted og forstår at lokalbefolkningen ikke er fornøyde med besøk, ta farvel og kontakte reiseselskap/ turoperatører umiddelbart.

(Kilde: Tourism Concern, ICRT og Jeanett A. Søderstrøm).

Dersom de fleste av disse reglene overholdes kan samfunnsbasert turisme uten tvil gir både reisende og vertskapet uforglemmelige opplevelser og følelsen av å få masse igjen for samspillet. I mange tilfeller utvikles også nye vennskap, hvor folk og familier gledelig reiser tilbake til et sted som satt skikkelig inntrykk, nettopp fordi den samfunnsbaserte turismen fungerte så bra.

God reise!

How can the tourism industry reduce its water consumption?

The United Nations have declared 2013 the International Year of Water Cooperation, arguing that water resource management is crucial as it impacts on almost all aspects of our lives, especially health, food production, water supply and sanitation.

This year’s WTM Responsible Tourism at the World Travel Market wanted to address the questions around the travel and tourism industry’s contribution to the problem and its solution and invited to a debate on whether the tourism industry is doing enough to reduce its water consumption, chaired by professor Harold Goodwin. Mark Watson from Tourism Concern took part in the debate.

The key question was whether the participants (and the audience) believe that the tourism industry will do enough to achieve appropriate reductions in water usage without regulation by national governments.

The debate turned out very educational and several people from the audience had in fact changed their answer to the key question when it was over. Watch it here:

Not just another T R A V E L blog

When I now launch this as a T R A V E L blog (before the other things I write about), Id like to tell you why.

My passion is traveling and I’m 100 % aware of the extreme privileges that contains. Pointing at the opportunities and responsibilities coming with those privileges are often exactly what I like to spread with this blog.

Image

So what makes this (travel) blog different?

It focuses on personal travel experiences including feelings and lived contrasts I come across. It often entails the subjects of Responsible/ Ethical tourism, ethical consumption when traveling, Human Rights in tourism in addition to stuff about music-tourism, techno/dance-tourism (true story, such a term exists), with the overall aim of encouraging people to somehow make a difference when traveling…

Generally speaking its about sharing good ideas, stories and hopefully some surprising angles on how we can travel to change the world.

Peace & Love,

J.

How Locals Feel about the Practice of Slum Tourism?

Just came across the Independent travel cats. It’s made by a couple passionate about traveling and makes up a very good site in terms of being shaped as a blog with a great variety of content on many kinds of traveling.

What mostly caught my attention today was this very good update they recently posted on the increasingly debated concept of slum tourism.

Ill provide you with the link, but this is how it starts:

Have you ever heard of slum tourism? This is a tourist practice where travelers visit poor areas of the global South to view the impoverished conditions of local inhabitants. Organized slum  tours exist around the world in cities such as Mexico City, Johannesburg, Mumbai, Cape Town, and Rio de Janeiro. The worldwide success of the film Slumdog Millionaire significantly increased the number of Western travelers signing up for tours which promise to guide them through the stench-filled slums of Mumbai, India.

While the practice of slum tourism is certainly not a new concept—for instance, 19th century wealthy Londoners would sometimes go “slumming” in the poorer neighborhoods of London—there has been an increase in the number of organized tours worldwide which has fueled discussion about this controversial practice. 

Image

Photo credentials: lebbeuswoods.wordpress.com

Then , the authors provide the reader with a Brief Summary of the Arguments For and Against Slum Tourism:

Arguments in support of the practice: 1) profitable business practice that employs locals who live in these impoverished areas, 2) opens Westerners eyes to poverty in other parts of the world and perhaps motivates them to do something, 3) many tours donate a percentage of their profits back to the community in some way (e.g., maintaining parks, schools, or community centers), 4) increasing tourism to these areas leads to increased income for locals selling products and services, and 5) increased tourism leads to increased government investment in infrastructure (e.g., roads, telecommunications, bridges, water supply) that will benefit both travelers and locals.

Arguments against this practice: 1) slum tourism is a practice only geared towards making profits out of viewing the poverty of others, 2) the practice is exploitative and voyeuristic, 3) locals do not like or want to be put on display for tourists and feel demoralized by it, 4) most tourists only visit out of curiosity, not with the intent of giving back to the community, and 5) viewing poverty in an idealized manner only downplays the real and horrendous living conditions of people in the slums.

From there the authors go on sharing their opinion about how it’s interesting that much of the commentary on slum tourism comes from those living in the industrialized Western world and is predominately based on opinions and anecdotal information. They then point on what many researchers (including myself) have started debating. That it’s more important to hear from those who actually live in these areas, and to collect this data using empirical methods.

Here you can take a look at their summary of a research article that recently was published in Annals of Tourism Research. It specifically investigates whether slum tourism can be a responsible practice by gathering information from both local inhabitants working in the slums and from local experts involved in developing these areas.

Travel Research: How do Locals Feel about the Practice of Slum Tourism?

If you want to read more about slum tourism research, have a look at what I’ve written about my own experiences. Check this post about how I researched the phenomenon in Cape Town,  this post about the key findings of my research and this post about what I defined as Responsible Slum Tourism for my research project.

Also, before doing my research, I wrote about my first visit to a township in South Africa, divided into not one, but two more posts actually (no wonder I eventually researched the topic, I got so passionate about it when first visiting!!)