Romania – a travel back in time

It’s been a while since I experienced it. The feeling of traveling back in time. It might sound like a cliché, but a short getaway to a destination full of – to me – unfamiliar traditional livelihoods, is just what I dreamt of. I found it in a region of Apuseni mountains in Romania.

We’re back from a short trek in the hills of the village Rosia, and stand admiring the view of endless green fields. The mountains in the horizon lay like a blurred pensile stroke separating the agriculture scenery from the blue sky. It’s a sunny day and the characteristic pointed hey stacks from this region, stand out on the fields. The sticks leaning against them for stability make them look like a bunch of huge friendly trolls with long arms.


Suddenly a loud noise interrupts the peace. At first it’s hard to tell what it is, but our attention quickly goes to the road from where it’s approaching. A traveller in my group is already in the middle of the road far away from us. He stands waving with his camera, and then I see it: A couple on a horse with carriage is approaching. They’ve got a surprising speed and pass us in an instant, leaving a dusty cloud behind. From where I’m standing I only got a glimpse of the old wrinkly woman with a headscarf, and raise my arm in a response to her toothless smile. She looks over her shoulder and yells something to greet us, while the old man next to her is busy steering the horse. The stack of branches on their carriage trailer bounces behind them as they disappear behind the next curve. I awe at the scene I was just witnessing, and curse a little to myself for not getting a picture of it. Nonetheless, I feel butterflies in my stomach because this is where I’ll spend the next three days.

Rosia is a village in a region of the Apuseni mountains, named Pădurea Craiului. The latter is situated in the North-western part of Romania, and translates to The Prince´s forest. It’s famous for its pristine nature and flower fields, traditional agriculture and artisans, wide ranging mountains brilliant for hiking and biking, and charming villages and guesthouses perfect to kick back in. It is a less known part of Romania and a feeling of traveling back in time.

Screen Shot 2019-09-30 at 14.40.57.png

Together with their local partner, the NGO Center for Protected Areas and Sustainable Development Bihor, the tour operator Ethical Travel Portal wants more people to enjoy this experience, and I was invited on a trip to explore Apuseni Mountains. Knowing Ethical Travel Portal and supporting their focus to take care of the environment and cultural heritage in destinations, while making sure local people benefit from tourism; a topic I’ve written about and supported for years through this blog, I was happy to embark this experience!

I’ve never been among the travellers who typically want a tour to be programmed prior to traveling… Call it unintentional, call it a personality thing. I just seldom get a trip organised before embarking on it. But after this experience, I realised I need to change my perception of organised trips as I’d never manage to do everything we did in only four days! Note to self.

After admiring the surroundings for a while in Rosia, Romania; we’re a bit more used to see old people in worn out clothes transporting hay, branches and cattle on the roads. Our guide Diana tells us it’s time to move on to the neighbouring village Dragoteni. The further we get away from Rosia, which I honestly thought was a small village, I learn that there are plenty of much smaller villages around, with equally less consistence in terms of architecture. Houses made of wood or concrete painted in a variety of colours like green, turquoise and orange, pass by. Their roofs are either flat or pointed, made of tin or occasionally covered up with random planks. Romania’s recent past as a rather closed and deprived country becomes more evident as we move on.

romamia_bilde kvinne på vei.jpg

Trees and flowers are taken very good care of, and some houses actually look more like they’re made of roses than anything else. Cats and dogs emerge from everywhere, and here too cats follow their universal rule by taking demand on the upper level territories. They sit or walk peacefully on window sills, walls and roof edges, while dogs stay closer to the people around. We start talking about the elder generation that occupy benches around every corner. What are they possibly gossiping about? I realise I love sitting like this in an object passing by strangers’ lives, yet I’d rather be on a bicycle on a beautiful day like this.

It looks like a drawing from a child’s book, although we don’t see that many children around. Men however, on some kind of a job duty, push trolleys or carry sacks of material on the streets, appear behind all sorts of steering wheels. I ask our guide Diana why there are so few young people around. She tells us that unemployment is high in Pădurea Craiului and that the most common jobs in farming and caving, are hard. Hence, most young people leave for the cities to look for work or get an education. Romania has modernised a lot over the last decade; rural life is still predominantly traditional in places like Pădurea Craiului making it less attractive to young people, because of lack of interesting work. Tourism is one contributor with the possibility to revert this trend.

We park our car in the destination for the evening: the village Dragoteni in Romania. Traditional clothing and egg decoration is on the agenda, before we’ll have dinner at an old guesthouse. Both activities are part of ways visitors can learn more about cultural heritage through tourism in the region. Even before entering her house ten minutes go by watching ancient tractors pass by; timeworn women sit chatting outside of their houses; huge Canada geese walk freely around; old farmers take their cows home for the night. We greet them all and walk over to the egg-artisan.

Romania-med eggdama

She’s a middle-aged woman with a warm smile and her front garden is full of wine grapes and roses. She’s wearing a flowery blouse and sparkling earrings, and blends in perfectly in her own workshop that’s full of colourful pillows, blankets and scarfs. Our guide translates as the artisan exhibits some embroidered pieces of clothing and tells us about their symbolism in old dowry customs in the area; a tradition that’s vanishing today due to various – and logical – reasons.

Decorating eggs is one of the vanishing traditions. As an old Christian tradition, it’s something I’m familiar with even in my secular home country Norway. There, it’s about kids painting eggs for fun before Easter, but as far as I can remember they end up looking quite different than the eggs in the basket on the picture above. Reasonably of course, as the woman in charge has mastered this art for decades. Apparently, passing the skill onto younger generations so that the tradition doesn’t die out, is one of her motivations in life. I realise it’s a beautiful thing that some people have a drive to protect old customs, yet we also chat about the evident reasons to why traditions too change with time.

The artist gathers some empty eggs from a closet and sits down on a children sized chair in front of a tiny table. Given her grownup size, it doesn’t look very comfortable but she claims to like it. A candle placed beneath a box of wax is lit, and the artist dips a pencil with a metal tip in the soft wax and starts drawing lines with it on an egg. In approximately 1 minute all the lines that create the basis of a pattern to be filled with colours, are drawn out. As an amateur artist, I get drawn towards the act and the lady encourages me to give it a try. I’ll spare you for the details about the demanding pencil use technique, but let’s just say that I managed to draw some lines on my little egg. Also, it feels quite meditative.

romania_egg i kurv.jpg

The egglady’s own artwork

After an hour visit and the sun is soon setting and reminds us that there’s a world outside of the historic workshop. We’re all quite hungry and ready for the next stop… (next blog of the adventure will come soon)

This story was first posted on Ethical Travel Portal’s own webpage:

Da reiseluksusen ga meg nye perspektiver

Vi som kommer fra et moderne land som Norge, ser på det å reise som et viktig og ganske selvsagt gode. Dette har jeg skrevet en del om tidligere, blant annet ved å minne om at reising for de fleste av oss handler om noe mer enn ferie og rekreasjon, at det handler om selvrealisering, utfoldelse og utvikling. Å være i en slik situasjon bør i det hele tatt anses som luksuriøs, og som jeg skal fortelle mer om i denne artikkelen: Den luksusen kommer med et ansvar.

I know. Kjedelig ord det der. Ansvar. I mangelen på et bedre begrep for det engelske konseptet Responsible Tourism, må vi nesten ta til takke med ansvarlig turisme/reiseliv. Eventuelt etisk turisme/reiseliv. Slik også Ethical Travel beskriver det samme på engelsk. Britene har i det hele tatt skjønt poenget med ansvarlig reiseliv lenge før oss nordmenn; som her bekreftet av TV-stjerna Simon Reeve.


La det være sagt først som sist: Selv har jeg (og kanskje noen av de menneskene jeg var inne på i tidligere nevnt artikkel), kommet ut av tellinga hva angår utenlands ferieturer og lengre opphold i utlandet. Flyturene har rett og slett blitt pinlig mange i løpet av mitt voksne liv, og selv om jeg vet at det å fly er skadelig for naturen, har jeg ikke hittil gjort så fryktelig mye for å korte ned på dem. Hvorfor? Fordi jeg bare oppleve det verden har å by på! Jovisst. Det er en selvmotsigelse i dette “å ta ansvar for klodens vel og ve selv når man reiser” og samtidig innrømme at man har flydd/flyr pinlig mye, og hvis du har lyst til å lese mer om mine tanker om det, henviser jeg til denne selvransakende posten fra en stund tilbake om min rolle som miljø(aktivist)svin.

I denne posten derimot, vil jeg ta opp hvordan jeg selv fikk øynene opp for dette med ansvarlig reiseliv gjennom egne reiser. Jeg har mange synspunkter om at selve industrien bør ta mer ansvar den også, for at reiseliv skal bidra til mer bærekraftig utvikling enn det gjør i dag – da spesielt i fattige land. Noen av disse poengene ble publisert i Dagsavisen for litt siden.

Så. Vi nordmenn er altså blant folk som flyr aller mest i hele verden. Det er rett og slett få av oss som ikke har flydd. Og det er fryktelig få som har flydd færre enn ti ganger ila lviet (!). Ser man dét opp mot det faktumet at cirka 80% av klodens befolkning aldri har satt sine bein i et fly, er det gode grunner til å forsøke å se reisingen sin i perspektiv. Personlig, har i alle fall slike tall i tillegg til utallige reiseinntrykk i det globale sør, og studier om fattigdom, gjort meg ydmyk ovenfor reiseluksusen jeg så ofte har tatt for gitt.


Cuba, 2004

Jeg husker veldig godt når det sistnevnte skjedde meg for første gang, og jeg begynte å bli bevisst på hvor heldig jeg er. Det var etter et to måneder langt opphold i Kariben, som i tråd med det jeg skrev i artikkelen Reising = selvrealisering , naturligvis var en vanvittif lærerik og eventyrlig opplevelse. For meg i alle fall. Og skulle man tro reisemarkedsføring er jo det det viktigste. 😉 Neida.

Men jo. Når sant skal sies fikk tiden på Cuba meg til å stille noen høyst nødvendige spørsmål om verden jeg lever i, og min plass i den. På ganske kort tid ble jeg klar over at jeg nærmest tok for gitt de mulighetene jeg hadde til å realisere det som var en drømmelivsstil for min egen del. I de utallige unge såkalte vertinnene jeg møtte (hvor i blant mange av dem kjapt viste seg å være prostituerte), så jeg etter hvert meg selv – om også jeg hadde vært født der. Etter å ha blitt ranet på åpen gate to ganger, skjønte jeg fort hva jeg ville bedrevet tiden med om jeg var i deres situasjon.

I møtet med meg selv som enda en – for dem– utenkelig velstående turist som trålte Havana gatelangs daglig, skjønte jeg at det overhodet ikke var min rett å overse de som ropte og løp etter meg i håp om å selge meg frukt eller suvenirer. I møtet med utallige flotte kubanere – som etterhvert som vi ble bedre kjent – fortalte meg om problemene sine og ba meg vennligst huske på dem når jeg dro, skjønte jeg hvor arrogant, bortskjemt og heldig jeg var.


Det “hjalp” kanskje også på perspektivene at dama jeg reiste til Cuba med kjente folk der fra før av. Som Pedro her. Ila turen vår tilbragte vi en del tid sammen med ham.

I løpet av oppholdet på Cuba, og senere andre fattige land, fikk jeg mange nye perspektiver på så mangt. I tillegg til plutselig å se meg selv som turist/ reisende gjennom øynene på lokalfolk, begynte jeg å se på turisme som et fenomen med store konsekvenser på lokalsamfunn. Jeg observerte andre turisters fremtredner og studerte lokalfolks oppførsel ovenfor turister. Jeg innså stadig mer av hva turisme kan by på av lærdommer for reisende, og hva den kan gjøre med et samfunn og folkene som bor der. På godt og vondt. Jeg gikk gjennom et tankeskifte fra å mene mye om en fremmed kultur, hvor eurosentrisk nok det meste til da var, og kom hjem med et løfte om å aldri noengang klage på noe som helst i Norge.

Eller, jeg kunne kanskje klage, men i såfall ville det være over de som klager på og irriterer seg over alt av idiotiske og trivielle i-landsproblemer. Temaer relatert til den slags, og problemfikseringen enkelte alltid skal fremme, fikk jeg rett og slett lite til overs for. Og slik har jeg det heldigvis enda, mange år etterpå.

Skjønt, jeg må selvsagt i blant minne meg selv på det såkalte løftet, og det er greit. Det vidunderlige på veien hit har uansett vært å kunne selvrealisere meg gjennom reising – både faglig, kreativt og medmenneskelig. Ved å bli bevisst min priviligerte status som globetrotter i en ellers ekstremt urettferdig verden, fant jeg ny mening og videreutviklet en nysgjerrighet ovenfor alt fremmed. Opptatt av å bevege meg utenfor min egen komfortsone, bega jeg meg også tidlig ut på soloreiser. Det jeg kjapt oppdaget var at det å reise alene oppleves mye dypere og sterkere enn en gruppereise noengang kan. Du får tid til å tenke mye mer, du åpner sansene i enda større grad, du må ordne opp i det meste selv og du må våge å stole på folk på en annen måte, slik jeg skrev om det etter min første ordentlige soloreise.


Men altså. For oss heldige fra nord er reising selvrealiserende, og mange tar det hele for gitt. Utifra historien vår og utviklingen i Nord-Europa å dømme, er det ganske forståelig. Vi velger jo som kjent ikke hvor vi blir født, og samme hvor vi vokser opp blir vi derfor et slags produkt av hvordan det samfunnet vi er del av, tillater oss å leve.

Men vårt forhold til kloden, og eget liv på den – hvor enn vi befinner oss – kommer med et ansvar. Både for at det skal smake bedre for vår egen del (et typisk mantra blant folk i i-land), men også for å gjøre det beste ut av det for andre, er det derfor nødvendig, ikke minst for klodens fremtid, at vi tar dette innover oss. For igjen: Vi velger jo ikke hvor vi blir født, og er du blant dem som forstår det jeg skriver her og nå, så er du bare en av klodens latterlig heldige. Det er ikke din “skyld”, på noen som helst måte, men det er veldig greit for ens eget liv og andres, at vi er flere som tar innover oss hva som ligger i dette. Kanskje svir det til og med litt å erkjenne det, siden vi vet at måten vi lever på i verdens mektigere land, går på bekostning av andres lykke. Det får så være, og det finnes mange gode øvelser en kan praktisere når motstanden til å ta slikt innover seg vokser i en. De handler i hovedsak om å vende blikket utover.


Som her da jeg besøkte en township i Sør Afrika for første gang, og ideen om masterforskningen min begynte å ta form.

Personlig synes jeg det gir mening ikke bare å gjøre mitt beste, men også å sette meg inn i de forhold i verden som jeg er med på å påvirke, samt hvorfor jeg i det hele tatt lever og reiser som jeg gjør. Hva jeg tenker omkring dét, oss som folk med våre vaner og “ta-for-gitt-holdninger” og andres likens vaner og verdier, utifra deres kontekst.

Igjen kan jeg bare snakke for min egen del, selv om jeg er veldig interessert i andre menneskers syn på saken, og for meg har det å studere meg selv som reisende, samt reiselivs påvirkning fått meg til å innse hvor viktig konseptet ansvarlig turisme er. På lik linje som etisk produksjon er viktig innen tekstilindustrien, kjøtt- og landbruksindustrien. Som forbrukere handler det derfor om å sette seg inn i hvordan bli en mer ansvarlig forbruker og å stemme på de politikerne og støtte de organisasjonene som fremmer verdiene vi tror er best for en mest mulig bærekraftig utvikling her på jorda. Når vi først tar aktive standpunkt til slikt og lærer mer om hvordan ting henger sammen, er min opplevelse at det oppstår en enorm selvrealisering i dét også.

En ekstra dimensjon av forbrukerlykke om du vil.  😉


…et av mine slike standpunkt handler om kun å kjøpe varer lokalt som reisende. Som her i en av de utallige kokosnøttkioskene i Mexico. 🙂

Pst! Apropos ansvar innen turisme, og til konkrete forslag til hvordan du kan påvirke mer positivt som reisende. Sjekk ut denne!

Apropos de mer dystre sidene av næringen (kvitre, kvitre): Visste du at den faktisk er ansvarlig for tvangsflytting av lokalbefolkning, elendige arbeidsforhold, utnyttelsen av kvinner og barm, vannmangel og miljødegradering? Lær mer om organisasjonen Tourism Concern som jobber for å bekjempe slikt innen turisme her.

Reising = selvrealisering

For noen år siden ble jeg i overkant opptatt av turismenæringens utvikling og hvordan reiseliv påvirker både oss mennesker som er så heldige å kunne reise, og de som ikke er like heldige, men som er i kontakt med oss reisende hele tiden.

Tidligere har jeg skrevet mye om temaet på engelsk (ta en titt hvis du vil), men etter å ha bodd i hjemlandet i over ett år nå, er det på høy tid å droddle om det på morsmålet også. Det er dessuten ganske vanskelig å oppdrive norske artikler som handler om reiselivnæringens utvikling og dens påvirkning på verden, ulike samfunn og mennesker. I det hele og det brede fokuseres det pinlig lite på viktigheten av ansvarlig/ etisk turisme i norske reisemagasiner, og på nettsidene til store turoperatører.

Før jeg kommer inn på dette med reiselivs påvirkning, og tilbake til hva konseptet ansvarlig reiseliv handler om, vil jeg i denne artikkelen presentere noen ideer om reising og selvrealisering, inkludert littom hvordan reiseliv har utviklet seg frem til i dag.


Familien på bildet over, reiste i følge Pinterest, land og strand rundt i 1886 på søken etter et hjemsted i det store – den gang ganske så – ubebodde Amerika. Uten å ane hvordan historien endte for dem, kan jeg bare anta at de fant en flekk å bosette seg på, hvor de selvrealiserte seg etter datidens målestokk.

Hopp hundre år frem i tid, og reising betyr noe ganske annet for de fleste av oss. I Nord-Amerika som i store deler av Europa, var det å reise i 1986 forbundet med ferie og rekreasjon, gjerne til solfylte steder i mangelen på eget godt klima.

Hopp tredve år til frem i tid, til dagens Norge og nordlige Europa forøvrig, og vi forbinder reising med et velfortjent – og ganske selvsagt – gode. Det å ta fri fra livet vi vanligvis lever og reise vekk, er noe vi mener vi både fortjener og trenger, og noe mange av oss ser på som nødvendig for vår menneskelige utvikling og utfoldelse.

Med andre ord; reising = selvrealisering. Uten å gå videre inn på en høna og egget-tankerekke, la meg bare nevne at markedsaktørene selvfølgelig har blitt dyktige på å fortelle oss nettopp det.


Det skal sies at vi nordmenn er havnet i en eksepsjonelt heldig situasjonen ved å ha retten på fem ferieuker (!) i året – samme hvilken sektor vi jobber i. Og enten vi snakker om ferieturer vi tar i løpet av de ukene, helgeturer til europeiske storbyer et par timers flytur unna, eller en lenge etterlengtet permisjon eller ryggsekktur vi har spart til i månedsvis,  så er poenget at mange i dagens Norge ser på reising som nødvendig for at vi skal kunne ha det bra i livet ellers.

En litt fiffig tanke er forøvrig at korte storbyturer ikke engang ses på som ferie lenger; de er bare turer vi tar på søken etter et avbrekk i en ellers hektisk hverdag. Og sånn har det nok vært en stund i land der folks privatøkonomi er god og markedet er tilrettelagt slik at vi kan reise ganske langt på veldig kort tid.


Etter min oppfatning har altså det å se, oppleve og spise noe annet enn vi gjør her hjemme blitt like selvsagt som det er mulig for oss. Men hvordan kom vi hit?

Reising har naturligvis blitt regnet som viktig for menneskets velvære og selvrealisering i århundrer, men dens internasjonale utfoldelse var kun forbeholdt de rikeste i samfunnet frem til 1950-tallet. Da var oppfinnelsene av såkalte turbovifte-jetfly blitt en realitet; fly som bragte mange mennesker over landegrenser og hav på én og samme flyvning.


photo credit:

På samme tid hadde arbeiderbevegelsens kamper i Nord begynt å gi frukter som bedre lønninger og ferieavløsninger for folk flest, og slik fikk stadig flere råd til å reise på romantiske byferier i Sør-Europa, for ikke å snakke om pakketurer til Syden. I løpet av 70- og 80-tallet fortsatte reisendes muligheter å eksplodere i omfang, og etterhvert dro de litt modigere til og med på lengre ryggsekkturer til mer eksotiske land som India og Thailand, til slektningers store forundring.

Tredve år etter er det heller uvanlig at ikke (nord)europeere har vært utenfor Europa minst én gang i livet. De fleste 25-åringer jeg kjenner – for ikke å nevne 45-åringer – har besøkt mer enn ett sted mormora mi aldri visste fantes. De aller fleste jeg kjenner har til og med tatt seg et halvår eller år fri fra jobb for å tråle Sørøst-Asia rundt på jakt etter slitne bungalower og ville strandfester.

I tillegg har mange jobbet frivillig både i Bolivia og Sri Lanka, forelsket seg minst én gang i en latinamerikaner, ridd kameler i Egypt, danset med Masaier i Kenya, paraglided i Nepal og sist men ikke minst: giftet seg utenlands.

photo credit:

photo credit:

Kort oppsummert har min generasjon av nordeuropeere (og mange nordamerikanere), vokst opp med den klokkeklare forestilling om at verden ligger for våre føtter. Og det er sant. For oss. Dagens selvutviklingsvaluta nummer én er reising, atter mer reising og én tur til. Til og med indre reiser bedriver vi stadig nå til dags, fordi vi hele tiden higer etter å utvikle oss som mennesker.


Fordi vi kan, og fordi vi blir fortalt at vi kan. I disse sosiale medier- tider har du kanskje lagt merke til at vi i det hele tatt ofte blir fortalt at vi reise…?


Personlig er jeg skyldig i å ha vokst opp, for ikke å si bygget videre på, den nevnte forestilling. Dette til tross for at de fleste i min familie – med unntak av moren min – ikke har reist stort lenger enn til europeiske destinasjoner, med kanskje én og annen tilbakelagt USA-tur en gang i tiden.

Interessant nok er forresten noen av de jeg kjenner som har reist minst, de som har sterkest meninger om hvordan verden henger sammen; et tema jeg tok opp for en stund siden. Hvorvidt folk som reiser ekstensivt egentlig lærer så veldig mye om verden, kan også i aller høyeste grad diskuteres; noe jeg skriver en tekst om etter mitt nylige møte med backpackere som flokker seg sammen hvor enn man beveger seg i Sørøst-Asia… Mer om det senere en annen dag, altså.

Men tilbake til de som reiser mye. Visste du for eksempel at nordmenn flyr mest i Europa? Jepp. Nordmenn har et særs heldig utgangspunkt samme hvor vi kommer fra i landet, og kanskje nettopp derfor har vi utviklet et spesielt verdensbilde hva økonomiske muligheter angår. Reising som gode – og spesielt med fly – anses nok derfor for mange av oss som kommet for å bli.

Like fullt er det viktig å minnes på at konseptet reising er en usannsynlig luksus for de aller fleste på kloden. Skal man tro organisasjonen Atmosfair, har kun 5% av klodens befolkning vært ombord på et fly, hvilket setter reiseluksusen vi tar helt for gitt i perspektiv.

Og det er her jeg beveger meg inn på temaet ansvarlig reiseliv. For som i andre gigaindustrier vi nyter godt av, bør vi forbrukere innse at vi har et ansvar i å passe på at det vi driver med/ kjøper/ forbruker, ikke ødelegger for verken kloden vår, eller mennesker på den.

Eller hva mener  du?


Interessert i mer? Les her om hvordan jeg fikk øynene opp for ansvarlig reiseliv.


Jeg – et miljø(aktivist)svin

Det å stadig mene mye om ansvar innen reiseliv slik jeg gjør det, har en pris. Å fremstå som dobbeltmoralsk. Vi som reiser mer enn andre, flyr nemlig mer enn andre, og flytrafikk er noe av det som forurenser mest i hele verden. Men selv om jeg – og andre ansvarlige reiseglade – er klar over dette, slutter vi ikke å fly. La oss se litt på hvorfor, og la meg gå litt i selvforsvar.

Mange vil trolig påstå at grunnen til at vi som reiser mye (og spesielt vi som hevder å reise ansvarlig), overser miljøforringelsene vi byr på, er fordi reisene er viktigere for oss enn å tenke på de negative konsekvensene. Det er vanskelig å motargumentere dette, og jeg innrømmer med én gang å forstå det dersom noen ser meg som en som buser frem og “spiser verden til frokost.” Til tross for at jeg er så himla opptatt av etisk forbruk, “å reise ansvarlig” og at reiselivsaktører burde ta mer ansvar, er jeg ekstremt priviligert bare ved å kunne sette meg på et fly på søken etter nye, fantastiske opplevelser som jeg kan dra nytte av til langt inn i alderdommen med barnebarn på fanget.


På vei til å nye atter et vegetarmåltid i Brick Lane…. 😉

Selv om jeg vet at flyturene jeg tar IKKE er bra for miljøet på kloden vår, eller til og med at jeg kan bidra til å opprettholde utnyttelsen av sårbare mennesker ved å kjøpe ferieturer av gigantselskaper, slutter jeg ikke å reise. Den umiddelbare årsaken er nok at reisingen i seg selv er viktigere for meg. Au.

Det blir litt som når smaken etter kjøtt kommer før hensynet til kloden vår (og dyra) blant storkjøttetere, til tross for at de vet hvilke ringvirkninger forbruket har. Og ofte turer vi på her i verden, til tross for bevissthet omkring et tema, – rett og slett fordi vi kan, slik jeg skriver om det her. Slik har det altså blitt for oss som er født med gullskjea i munnen, og når det er sagt, la meg kjapt legge til at jeg er klar over at det ikke hjelper så mye å prate om viktigheten av ansvarlig reiseliv og tipse folk om takt og tone i ukjente destinasjoner hvis først klimaet går til helvete.

Som så mange andre levende vet også jeg at jeg er del av et komplekst og urettferdig handelssystem. Ikke minst hva muligheter og rettigheter angår. Fristelsene og stemmene er dessuten så mange, og vi har etterhvert en jungel av livsstiler å velge mellom. Dermed er det til tider lett å kjenne på en maktesløshet som etisk, opplyst forbruker. Likevel. Ved i det minste å ville vite om – og stadig undersøke – det som finnes/ skjuler seg av urettferdig handel, utnyttelse, forurensning innen både reiselivs- tekstil- og matindustrien, mener jeg man kan ta bevisste valg som har noe for seg. Det går kanskje til og med an å leve som en priviligert forbruker i verdens rikeste land og samtidig bidra til noe positivt i verden?

Noen vil nok mene at jeg bare bøter på samvittigheten som skriker til meg fra bevissthetens dyp med alt dette, og det er greit. I feel you. Uansett finner jeg noe trøst i disse fem stusselige (bort)forklaringene om å være et miljøsvin og samtidig kunne fremstå som en aktivist på andre områder. Vennligst bær med meg.

1) Takk og lov finnes dem som har reist jorda rundt tre ganger, uten å lette fra bakken i det hele tatt! Det er beundringsverdig å lese hvordan de gjør det, og hvor dedikerte de er. Selv sluker jeg det meste av reiseblogger og reiselitteratur, og spesielt liker jeg det når folk er opptatt av å prate om hvilke fotspor vi etterlater oss som reisende, fremfor alt vi kan spise og shoppe til billigst mulig penge, og hvilke 5-stjerners hoteller som er best i de forskjellige destinasjonene. Folk som skriver om og inspirerer til at folk flyr mindre, gjør verden til et bedre sted. Jeg heier på dem.

2) Jeg vet. Selv skriver jeg (foreløpig) sjeldent om reising til fots, eller via land fremfor fly, til tross for min viten om at dette alene kunne ha forhindret enorme miljøproblemer i verden. Derimot skriver jeg mye om betydningen av ansvarlig reiseliv for å både informere og inspirere mennesker. Eksempelvis har jeg vist til brudd på menneskerettigheter innen turisme og fortalt om utnyttelse av lokalfolk i form av billig arbeidskraft og altfor lange arbeidsdager, tvangsflytting av hele samfunn samt vannmangel i det globale sør pga. store turismeutviklingsprosjekter. Det meste av dritt i verden skjer pga. fattigdom og mulighetene den gir store internasjonale aktører (innen enhver industri) til å boltre seg alt for fritt i verden og inngå urettferdige handelsavtaler som påvirker uhorvelig mange fattige menneskers liv negativt.

3) I tillegg til hvilket ansvar de største næringsaktørene som hotellkjeder, turselskaper, myndigheter og media har, skriver jeg mye om oss reisende som forbrukere. Ikke fordi forbrukere innehar mer ansvar enn de andre aktørene, men fordi jeg selv inngår i den gruppen mer enn i de andre og slik sett har masse erfaring med å tenke på hvilket ansvar jeg selv har. Dessuten vet jeg at folk fortsetter å reise – stadig mer og stadig lengre – til tross for at de store næringsaktørene gjør så lite for å bedre situasjonen. Det kunne de gjort i form av å refordele inntektene bedre, øke priser på flyreiser og ikke minst stoppe utnyttelsen av fattige land som skriker etter en måte å tjene penger på. De kunne i tillegg ha opplyst kundene sine mye mer om etikk innen reiseliv. Slik det kunne vært gjort langt bedre innen andre industrier også.


For eksempel er det IKKE OK å ri på elefanter bare fordi vi kan. De blir mishandlet med stokker og metallpisker for å lære å oppføre seg omkring mennesker.

4) Min interesse for punkt 2 og 3 er kanskje uvanlig stor sammenliknet med mange andres. Den har vært med meg lenge og jeg fikk brukt den ganske aktivt da jeg jobbet for NGOen Tourism Concern i England og da jeg avsluttet masteren min med forskning i Sør Afrika. I nyere tid har jeg innsett at temaer – som nevnt over – nærmest er ikkeeksisterende innen norsk reiselivslitteratur. Det samme gjelder de fleste land i verden forøvrig; noe som må ses i lys av hvor mektige turismeaktører er i dag. Det er her denne bloggen og mine meninger om slikt kommer inn. Jeg håper å inspirere folk til å tenke mer på rollen sin som reiseforbrukere og reisende i det hele tatt, ved å skrive om det. Om folk flyr eller ei har altså ikke vært mitt hovedfokus, men det å bidra til at fattige steder og mennesker får det pittelitt bedre hvis mange flere tar bevisste valg når de først er på tur, har vært det.


Kunstverk, Burning man 2013

5) Ved å hovedsakelig snakke til reisende, håper jeg å utfordre folks syn på verden slik vi får den servert som turister, og til og med i blant slik vi tror vi kjenner den, eller ikke. Derfor minner jeg ofte om at det å reise slik vi gjør – og kan i det hele tatt –  er et gode, ja faktisk en ekstrem luksus, men at mange nærmest tar det hele for gitt. Meg selv inkludert. Med eksempler på slikt, sett i historiske perspektiv, forsøker jeg å inspirere folk til å tenke over deres rolle som reisende og oppmuntre reisende til alltid å respektere lokalfolk, deres kultur og skikker, og å betale rettferdig for varer og kjøpe lokalt for å bidra til den lokale økonomien.

Alt i håp om at mange flere innser at selv om de alene ikke kan forandre verden, så kan de påvirke både lokalfolk og samfunn de møter på en langt mer positiv måte. Fordi dersom flere går inn for det, kan globalt reiseliv (og alle andre industrier vi tar del i) bli langt mer bærekraftig enn det er i dag. Herunder argumenterer jeg hardnakket for at også våre egne reiser blir langt bedre når vi tenker på denne måten. Hvorfor? Fordi man opplever en ny form for mening, og fordi man kommer i snakk med folk man kanskje tidligere så mer på som rene serviceytere.


som denne karen som jobber som en levende bokhandel på stranda i Goa.

Men jo, jeg innrømmer det: Jeg er et miljøsvin som flyr så mye i det hele tatt, og all resirkuleringen og brukthandelen jeg står for hjemme i Norge betyr ingenting sammenliknet med en miljøforkjemper hvis standpunkt er å (nesten) aldri fly. Ergo er dobbeltmoralen i det å prate om å ansvarlig reiseliv der man først er på tur i Goa, gjennom Thailands jungel, eller bor hos beduiner i ørkenen i Jordan når man likevel har flydd dit, absolutt tilstedeværende.

Utfordringen til tross; det ene må kanskje ikke nødvendigvis stå i skyggen av det andre? I så fall blir det tøft å diskutere temaer som menneskeverd, levelønn og viktigheten av at menneskerettigheter beskyttes med de som jobber for et giganselskap innen mat-, tekstil- eller turismenæringen. Det blir egentlig tøft å diskutere miljøvern som norsk borger i det hele tatt, ettersom Norge er en av verdens ledende oljenasjoner. Slik det er vanskelig å få folk til å tro at de gjør noe riktig ved å aldri spise kjøtt, eller kjøpe nye klesplagg, hvis de stadig kritiseres for å kjøre bil.

Til slutt; siden jeg liker å bli utfordret angående hvem jeg er og de valgene jeg tar/ ikke tar, er (dobbelt)moralpolitiet alltid velkomne på døra mi. Likvel kan jeg ikke svare annet enn at jeg stadig prøver å bli bedre, og gjenta til de engasjertes forsvar at alle monner drar.

The exploited Long-neck women (II)

In the recent post The exploited Long-neck women in SE Asia (I), I told about my long time interest in the women of the Kayan tribe from Burma. In particular I forwarded concerns from the field of Responsible/ Ethical tourism and Human Rights about the Kayan tribes’ involvement in the tourism industry due to their special tradition of decorating their necks with metal rings. I mentioned that I’m finally going to South East Asia, and that one of the purposes with the trip is to investigate this subject further.

Before embarking on such a trip, I’ve done some research online in order to get a better picture of the situation. Yet, I’ve not fully understood how big this tour product really is, how the tours are conducted, what guides communicate or how involved the Thai government is – despite of human rights organisations’ campaigns against it for years. However, as with other similar issues of concern in the tourism industry; I can only imagine that whatever impression I get through published articles, blogs and Tripadvisor reviews, the situation is a lot more complex than I’ll ever understand.

Still, as mentioned in the previous post; what´s clear is that there exists lots of information about the history of the Kayan people, including their origin, myths about their decoration custom, historical western fascination with them and key to my initial interest: Debates about the exploitation of them as tourist attractions in Thailand.

If the latter isn’t true, the question arises: What’s in it for them? Which clearly is the main reason why human rights organisations like Tourism Concern work on subjects like these.

Before discussing the ethics, lets go through some history.


Kayan girls visiting London in the 1930s

The origin of the long-neck women is quite known even through tourism nowadays. The so called long-neck women are members of a tribe called Karen (by themselves pronounced as Kayan), out of which many fled from Burma to Thailand in the 1980s after having been one of many harshly oppressed ethnic minorities in the country. Soon after, there were built specific villages in the Chiang Mai region in Northern Thailand for – amongst other fleeing tribes– the Kayan people.

As most of the Kayan women stuck to the old custom of coiling rings around their necks, Thai authorities soon realised their value as tourist attractions, and built separate villages for them to where visitors could pay to come and see them with their own eyes and learn about their tradition.

According to a huge variety of sources the mythical stories and beliefs about why the women coil their necks with heavy metal rings then, seem to be presented and believed in numerous forms, but the three most common mythologies explain that:

  • It’s done to prevent tigers from biting them
  • It was originally done to make the women unattractive so they are less likely to be captured by slave traders.

and the opposite of the latter:

  • That an extra-long neck is considered a sign of great beauty and wealth and that it will attract a better husband. Adultery therefore, is said to be punished by removal of the rings.

As tempted as I am to rabble on about the ways so called “culture tours/ tourism” can develop, and why it often represents an issue of concern within the field of Responsible Tourism – it be visits to tribe people in African countries or the Inuits of Canada or the Samis up North in Norway – I’ll keep to four sentences:

  1. Culture tours/ tourism is B I G business, and it’s increasing in popularity every year as today’s travelers are increasingly keen to discover whatever they see as authentic in a destination.
  2. The very people of interest (when it comes to this tourism form) often represent historically marginalised groups of people due to their status as indigenous/ ethnic minorities.
  3. Due to the longtime oppression of the latter, they often struggle with poverty, stigmatisation and language barriers which make them easy to exploit in industries like tourism.
  4. Additionally and unfortunately, currently existing tribe people often live in areas with poor standards of human rights’ protection.

Back to the Kayan tribe, it’s important to have in mind that the international knowledge about its people – and especially its women’s customs – didn’t actually start with tourism in recent times. The truth is that the long-neck women first got internationally known through Western adventurers and anthropologists that “discovered them” and brought pictures back to Europe from Burma during the Colonial times.

Here’s an example I found when … yeah, googling.


According to content I find on the world wide web about their modern history (meaning from 1900), Kayan women were even taken to England in the 1930s for cultural-educational purposes, which reminds me of what I learned in school about a black man who was displayed in Oslo 150 years ago, and in University about miss Sarah Baartman, that was exhibited in London during the same era.

As for the Kayan women, they were invited to join theater plays (!).


And invited to drink tea the Brittish way.


Kayan people in a London tea house Photo creds: Google images

Those were the Oh mighty colonial days, you may be thinking…

Today however, we tend to think that in terms of human values we’ve come much longer since the colonial racist 1930s… It would be seen as completely unacceptable to exhibit people less powerful in a Western country today, right? Besides, think about it: Today we’ve seen it all. One way or another, we know about all kinds of people and ethnic groups that live on the planet. It’s not like it used to be back then when traveling was seen as an extreme luxury even for most Westerners.

Instead, in the increasingly globalised world and with our increasing travel opportunities we are constantly given the chance to learn about real people with other traditions than ours – in their very own habitat. Wherever it is, we just travel there! Where there is a demand  there will be a supply as it works strikingly well in an overly market oriented world. And it’s in this very reality that sightseeing the villages of the long-neck women has become a popular experience for travelers to tick of their lists.

One can start wondering when seeing the above pictures, whether that early display and fascination – and the fact that we even had pictures of them in school books in European countries throughout the 20th century – has fueled the whole concept of the Kayan women as tourist attractions in modern Thailand today? And others alike.

Truth is that for a long time, rather bizarre tour products in which indigenous people are the main attraction, have popped up around the globe replying to the demand among authenticity- seeking tourists. Not seldom are they marketed as beneficial to the attractions themselves, but honestly I’ve yet to see such a concept – developed in a bottom-up, trustworthy and sustainable manner – with my own eyes.

One crucial question however, is whether the Kayan women were more oppressed in Burma before fleeing to Thailand, as opposed to what they are currently putting up with as tourist attractions? Because according to various spokesmen and organisations the treatment and exhibition of the Kayan tribe women is a perfect example of systematic oppression of indigenous people going on around the world. And that oppression grows especially strong in the tourism industry.

Wrapping this up therefore, Ill attempt to give some advices for travelers to be, so to assure they don’t take part in the vicious circle of exploitation of indigenous people, but rather find ways to support initiatives that work for a fairer treatment of them, as well as a fairer tourism industry. That is to say: The problem with organised tourism to marginalised areas we count as interesting, is that we as travelers often don’t know – and we’re certainly not told – in what way the people we visit benefit from, or feel about it. We don’t know how much power the hosting local people actually have themselves over the situation. Thus is it very clever to investigate such matters before visiting places that might be reasonable assuming didn’t plan tourism development in their backyard themselves.

Or simply avoid them, just in case.

The exploited Long-neck women (I)

For over three and a half years now, I’ve been working voluntarily for the UK-based charity Tourism Concern, that through campaigning- and lobbying try to fight exploitation in tourism. The organisation’s vision is that tourism always benefit local people and their work often concerns awareness raising of the sector’s different stakeholders about serious issues in the industry.

If this is the first time you’ve ever heard of such a concept, let me quickly inform you that the tourism industry (part from being a force for good in terms of increasing mutual understanding between people and cultures and a facilitator of peoples’ possibility to enjoy a holiday), also is – like many other industries – notorious when it comes to facilitating powerful actors’ means to earn money in a dirty way.

Feel free to browse Tourism Concern’s webpage, and get to learn more about for example why all-inclusive holidays hardly benefit local communities, and cruise tourism is highly unsustainable.

Personally I’ve given good reasons for why the work for a more ethical/ responsible tourism is so crucial. I’ve written about orphanage tourism, and suggested what it takes of responsibility policies among tour companies and governments to hinder that slum dwellers exist as pure tourist attractions, and I’ve mentioned why I’m so interested in the topic myself.

Today I’ll write about something that’s been on my radar for long, since I first started studying issues within the field of exploitation in tourism.

I still remember the picture in the brochure; of three ladies with Asian features sitting on a bench in traditional colorful clothes and metal rings around their long necks. In front of them was standing a corps of tourists shooting pictures with their massive cameras. The women with the metal rings were of the Kayan tribe, living in Northern Thailand, and the photographing charade was categorised in the brochure as a ‘human zoo’.

In tourism they go under the name “long-neck women” and occasionally also giraffe women, although they refuse to adapt the latter themselves.


Since working with Tourism Concern I’ve learned that they’ve – together with other human rights organisations – flagged their concerns about the exploitation of various tribe people in tourism. With regards to the Kayans, Tourism Concern has campaigned against tourism that involves them, and pushed tour operators to stop offering trips to their villages.

From what I’ve understood there are also several organisations that have pushed for governmental actions. But as with other similar stories of exploitation in tourism, it’s very complex. Poverty and means of oppression are complex. So is tourism.

Back in 2011, one of the first in-depth articles I posted on my blog concerned the exploitation of the Kayan people. I called the post the trapped giraffe women, unaware of the Kayan’s own opposition to the Giraffe- reference, so my apologies for that. I also referred to the women and their tribe as both the Kayan and Padaung in that post, but recently learned that Padaung isn’t really what they like to call themselves either. According to new sources I came across Padaung is a Thai-implemented categorisation of the Kayan tribe. Lets thus stick to calling them the Kayan (people).

In the mentioned post, I shared my frustration over not finding more than a few articles online about the Kayan people despite quite a lot of research. I was looking for content concerning the exploitation of them and their current situation, and most of the articles and blog posts I found were typically based on people´s tour experience in a tribe village. Commonly, (uncritical) travel writers seem to retell stories that guides have told them, and write about the situation in supportive manners. This isn’t new at all in tourism of course, nor very illogical, yet it can be dangerous if what people are told isn’t not true at all.

Since the last time I wrote about the long-necks, Ive not investigated much about the topic, but as I’ve just made a dream come true and booked my tickets to South East Asia for 2015, I recently went back to it.

For now my plan is to travel in three countries (Thailand, Myanmar, Cambodia) for approximately three months, and I’m of course going to the region where the 1 day sightseeings of the long-neck women’s villages are taking place. I want to find a way to not only see it with my own eyes, but also talk to people involved in the sector and understand more about what is actually going on. How tour companies are marketing it, what the guides say, what tourists think about it and especially what the ladies themselves feel.

The latter is the most difficult part though; also considering I’m not going as a long time researcher with the access to a neutral translator. Nevertheless, Ill do my best in getting a local translator, and who knows: My previous research experiences make me believe Ill be lucky this time too, and that things will fall into place.

So, preparing for my trip, I’ve done some new secondary research in order to renovate my knowledge about the matter, and found out that not only has the subject been flagged again since late 2011 and throughout 2012 and 2013, but the history of Westerners’ fascination of the women that coil their necks with big brass rings is much crazier and longer than I knew of!

Just take a look at this picture! What does it look like to you?


To keep posts in suitable lengths for reading, I’ve made a new post about the matter. Go here to learn about Westerners longtime facination with the long-neck women from Burma and to get some additional information regarding the reasons behind tourists’ interest in visiting them. I’ll also present some reasons for travelers to think twice about supporting the concept of so called culture tours, as they often include complex issues of exploitation.

10 tips til ansvarlige turister

Har du noen gang tenkt på at i ferie- og reisesammenheng, så produseres omtrent alt det du betaler for, mens du er på tur?

Enten om du er på chartertur med svigerfamilien i Tyrkia, eller på en helt fri ryggsekktur i India, så “lages” reisen din hver time og hver dag av (lokale) arbeidere i området du besøker. Og stort sett, i alle fall på de mer impulsive turene, vil du direkte kunne møte nesten alle de arbeiderne som påvirker reisen din til å bli det den blir.

Dette betyr at vi forbrukere av reiser hele tiden kan ta valg som påvirker arbeidsdagene til de som er med og produsererer reisene våre. Jeg vet ikke med deg, men jeg ELSKER den tanken!

Det er nemlig nettopp dette som gjør turismeindustrien så unik, sammenliknet med andre industrier. Det at dens forbrukere direkte møter de som lager/ serverer oss varen de har kjøpt/ kjøper.  Dette betyr at turister som forbrukere har en unik og enorm kraft til å bekjempe menneskelig og miljømessig utnyttelse.

Dersom reisende tar noen enkle bevisste og ansvarlige valg, selv i en feriesituasjon hvor fokuset i utgangspunktet er langt ifra ansvarsbasert, kan de bidra til en stor forskjell i andre menneskers liv.


Vi opplevde dette i Goa, India da vi utviklet et vennskap med strandselgeren Lolita (som aldri ga seg) og som etterhvert daglig satte seg ned hos oss for en stadig lengre prat om livet, kjærligheten, business og drømmer.

Jovisst handler ferie for de aller fleste om å slappe av og kose seg, oppdage/ se/ føle noe nytt. Eventuelt handler det om å glemme for en liten stund hvor man kommer fra i det hele tatt. Eller kanskje blir man påminnet nettopp det, alt ettersom hvordan du ser på det…
Uansett. Å ta ansvar som reisende kolliderer overhodet ikke med noe av det. Man kan få en fantastisk ferieopplevelse OG underveis sette seg litt inn i situasjonen til de lokale man møter på sin vei. Det hjelper for eksempel å huske på at mange  lokalfolk man møter har det å yte tjenester for rike reisende, som sitt levebrød. Min erfaring er faktisk at reisene og ferieturene blir langt finere og mye mer interessante jo mer jeg tenker/ opptrer slik. Både for meg selv og de jeg møter på hvorenn jeg ferdes.
Så. Over til tipsene som kan hjelpe deg å bli mer ansvarlig som reisende. De er tatt fra organisasjonen Tourism Concern som i over to tiåar har jobbet for menneskerettighetsbeskyttelse innen turisme, og som snakker mye om det å utgjøre en forskjell som reisende. Deres mål er at turisme alltid først og fremst skal tjene lokalsamfunn, som er helt i tråd med konseptet ansvarlig turisme som jeg skriver om titt og ofte, og tok en mastergrad i (!).

Jeg har tatt meg friheten til å språkpynte litt på tipsene og ellers legge til et par punkter, i den tro at de alle – og spesielt totalt sett – bidrar til enda bedre reiseopplevelser.


Som her hvor Arild og jeg kommer tett på de lokale på Gran Canaria.

Please ikke heng deg opp i at tipsene er mange, for bare ved å gjøre noen av dem om til handling på din neste reise, hevder Tourism Concern at du personlig er med på å bekjempe utnyttelse innen turisme.

Here we go:

1) VÆR BEVISST. Start å reflektere over og nyte reisen allerede før du reiser. Les om destinasjonen, sett deg litt inn i dens historie, politikk og religion. Undersøk hva som er typisk for kulturen, hva som ses på som høflig og ikke. Finn for eksempel ut hvilke kleskoder som er passende både for menn og kvinner dit du skal. Hvis lokalfolk dekker til visse deler av kroppen, hvilke beskjeder sender du ut dersom du velger det motsatte?

2) VÆR ÅPEN. I ulike destinasjoner du besøker kan noe/ mye virke uvant eller merkelig for deg, men det kan være helt normalt, eller rett og slett bare måten ting gjøres på av folk der.  Prøv å ikke anta at “den vestlige måten” å gjøre ting på er den riktige eller beste. Snakk med lokalfolk. Hva tenker de om ditt verdensbilde, din livsstil, klær og vaner? Finn ut av deres.

3) VÅRE FERIETURER – DERES HJEM. Før du tar bilder av folk, barn og eiendelene deres spør alltid om lov. Respekt reaksjonene og ønskene deres.

4) KJØP LOKALT. Bidra til lokal økonomisk utvikling ved å handle fra lokale butikker, spise på lokale restauranter og overnatte på lokale familiehotell fremfor hos ulike internasjonale kjeder. Tenk over at pengene du bruker i destinasjonen, helst skal forbli i destinasjonen.

5) PRUTE RETTFERDIG. Bidra til lokal økonomisk utvikling ved å prute rettferdig. Hvis du pruter alle varer ned til den laveste mulige prisen, kan kuppene du ender opp med koste selgeren dyrt. Hvis du heller går med på å betale ti-tretti kroner ekstra, betyr det virkelig noe for din lommebok? Du kan være sikker på at de samme pengene betyr veldig mye mer for selgerens familiebudsjett.

6) IKKE GI PENGER TIL TIGGENDE BARN. I know, dette er et komplekst tema, som mange mener mye om. Hovedargumentet for å ikke gi dog, går ut på dette: Å gi til tiggende barn kan oppmuntre til mer tigging. En donasjon til et prosjekt, helsesenter eller skole er langt mer konstruktivt. Uansett, hvis du besøker et sted hvor du treffer på mange tiggende barn, slå for all del av en prat med de, og kjøpt evt. noe mat til dem om de er sultne.

7) TENK FØR DU FLYR. Bruk alternative former for transport når mulig. Jo mer og lengre du flyr, jo mer bidrar du til global oppvarming og miljøforringelse. Vurder å fly flere dirketeruter fremfor ruter med mellomlandinger, samt evt. å bli litt lenger i destinasjonene du besøker.

8) VÆR EVENTYRLYSTEN. Bruk gjerne guideboka di eller hotellet som et startpunkt, men ikke som den eneste kilden til informasjon. Finn ut hva som skjer ved å snakke med lokale, og dra ut på egne eventyr. Reising bør inkludere opplevelser utenfor komfortsonen sin. 🙂

9) SPAR PÅ DESTINASJONERS RESSURSER. Vann- og elektrisitets-ressurser er ikke uendelige bare fordi du er på ferie og ikke betaler strømregninger. I mange (spesielt tørre) destinasjoner er vannmangel for lokalfolk en tragisk følge av utviklet turisme da hotellkjeder har kjøpt opp rettighetene til vann. Sørg for at folk får sin rettferdige del av rent vann ved å være varsom med bruken, og gjerne still kritiske spørsmål til hotell og reiseselskap dersom du observerer en stor ubalanse i vann- og strømtilgang.

10) SPØR SELSKAPER OM SAMFUNNSANSVAR. Dersom du kjøper en pakkereise for hele familien, eller booker det meste av eskursjoner via et selskap før avreise, er signaleffekten stor om du spør turoperatøren din om deres engasjement i lokalsamfunn – hvis gjestfrihet de drar nytte av. Bare tenk hvor mye bedre selskaper hadde oppført seg, om alle forbrukere hadde gjort dette hele tiden! Det holder dessverre ikke lenger å bare lese det som står på selskapers nettside om samfunnsansvar. Still gjerne også spørsmål til hotellet – og andre turismerelaterte næringer i destinasjonen– om deres engasjement. Dette er spesielt viktig i fattige land.

Og helt til slutt; mitt eget lille mantra: VÆR GLAD & UREDD. Joda, mye rart kan skje når man er ute og reiser. Og spesielt i møte med fremmede kulturer hvor ting gjøres annerledes enn hjemme, og årsakssammenhenger mellom fattigdom og kriminalitet kan synes sterkere. Likevel, med en positiv, tålmodig og nysgjerrig innstilling står man mye sterkere til å få maksimalt ut av de fleste situasjoner, enn man gjør med en bekymret mine og eurosentriske briller på.

Altså, det urgamle uttrykket Smil til verden og verden smiler til deg, er aldri så treffende som når vi er ute og reiser.


Som jeg fikk bekreftet da jeg danset meg gjennom natten med disse kidsa i Soweto, Johannesburg.

P.S. Det du nettopp leste er en fortsettelse på posten Utgjør en forskjell som reisende fra mars, 2013.

P. P. S. I 2013 økte turismenæringen med 5 prosent fra året før, til 1,087 milliard reisende!

You Gotta Go, To Know



“You Gotta Go, To Know” says Aaron Feinberg, the photographer of these Playa Portraits from Burning Man (on FB) 2013.

Like so many other Burners said before him and will say after him.

Still, watching Playa personalities unfold via a screen gives yet another good impression of the mind-blowing journey of a people & nature spectacular Burning Man is. And of what to expect this year. For old Burners and Burners-to-be.



How Responsible is Township Tourism in South Africa?

Today I’ll share a piece with you that I wrote for the organisation Tourism Concern, about my township tourism research in Cape Town.

Feel free to contact me to discuss the findings or other relevant topics related to this.

During a holiday in Cape Town in 2009 I went on a township tour. Not knowing much about tourism to urban impoverished areas at the time, but concerned about how the communities would benefit from my visit, I looked for an ethical company I could trust.

To my positive surprise I found out that not only tour companies, but also the government’s tourism body assure that tourism is beneficial to the township communities as well as very educational for the visitor. Any specific initiatives were not indicated, yet tours were promoted as a ‘must’ to learn about African culture.

I decided to book a tour with a small local company and liked the experience as it was indeed eye-opening and the residents I met were welcoming. However, ever since I was unable to stop thinking about what is in it for local populations.


Therefore, three years later, the choice of subject for my final research project during the Master’s program Responsible Tourism Management was easy. I went to Cape Town to investigate the scope of community beneficial initiatives within township tourism.

During the 4 weeks of fieldwork in the townships Langa and Khayelitsha I explored six tour operators’ actions and opinions related to previously identified issues of concerns in the field of slum tourism, by interviewing them about their responsible practices and participating on their tours.

I also interviewed forty inhabitants from the most visited areas about their perceptions of tourism impacts and four representatives from the local government about current work on responsible tourism in the field. I will here reveal some of the findings from my research.


Outside of a kiosk in Langa (before starting my own research there) I discovered a random flag…

While there is no doubt that the South African township tourism sector holds a large number of professional tour operators that mean well for the communities they visit, the evidences of their many positive impact claims are few.

And although I experienced that both companies and guides conduct tours respectfully in terms of friendliness, photography policy and information giving that assist in combating stereotypes, I detected ambiguity regarding fair pay of involved hosts, as well as several untapped potentials for maximised positive impacts on the communities.

One example of such is tour companies’ avoidance of fairly compensating the most deprived households they involve in their tour. During the distinguishing ‘labour hostel visits’ tourists are taken into the shared bedroom (which also serves as their living room) of four families to see and learn about poor living conditions.

Of the eight such interviewed households in my research half of them claimed to get more than five visits per day, and none stated to benefit economically, unless tourists occasionally left some money. Regrettably I was repeatedly told that donations occurred to a decreasing extent after more local guides had penetrated the market and the competition for the much wanted tourist money had grown.


Labour hostels in Langa, Cape Town


Another example regards the creation of interaction, which ironically is one of the main promises on the many company websites. It may be a coincidence of course, but sadly I only experienced twice during ten tours that we as visitors were given the time and possibility to interact with the locals (even during the popular hostel visit as described above). The consequence of this is that the hosts (or any inhabitant present) turn into passive objects rather than active participants, hindering them to exploit the big potential for social and economic empowerment.

Regardless of these issues of concern, it became clear to me that township dwellers do welcome tourism because it represents the only industry through which many can enhance their living conditions and situations, in areas that are longtime forgotten by the government.

Throughout my time in Langa and Khayelitsha I couldn’t stop thinking that it is on behalf of this very hope, in addition to the inhabitants’ tremendous hospitality, that the majority of the tour operators earn very good money. And personally, until I know better how that income is redistributed and put back into the community, and the government begins to take the sector seriously and regulate it, I have my doubts for its sustainability. Sadly those thoughts reflect previous research within not only township tourism in South Africa, but also about slum tourism globally.

Lastly though, let it be clear that there is no doubt that good initiatives exist in this field, and some township dwellers indeed have got their livelihood enriched due to tourism. Besides, whether people like it or not, there are reasons to believe this phenomenon is here to stay. Hence is it crucial that the way forward is to actively find ways to awareness rise about its issues and require that government acts, while highlighting and rewarding the many (hopefully) ethical initiatives in place.

FYI. The above article was first published on Tourism Concern´s webpage.

Folk som tilsynelatende vet alt om verden…

Ja, du vet.

Sånne folk som alltid snakker om verden som om de vet så mye om den. Sånne som høres ut som om de faktisk tror at de lærer om verden ved å se på kveldsnyhetene daglig i årevis, og dermed kan fortelle deg mer om et land du nettopp har vært i noen måneder, men som de selv aldri tidligere har vist interesse for. Annet enn gjennom nyhetsinnslag om konflikter, sykdom, sport, natur- og sultkatastrofer, vel og merke.


Etter min erfaring, stiller sånne folk deg maks to spørsmål om et lengre opphold du har hatt i utlandet (typisk “har du hatt det fint da”, tett fulgt av “er det godt å være hjemme”?), før de snart – dersom du legger ut om hvordan hverdagen din var der, – mye heller vil høre om hvorvidt du ble matforgiftet der. Sånne folk vet nemlig om en som en gang “havna på sjukehus der”, og etter det har de tenkt at turen “til et sånt sted” ikke ville vært verdt det. Sånne folk er sjeldent interessert i å høre om vennene du fikk deg, men benekter ikke at de en stund var bekymret for om du skulle forelske deg – og bli. Slike kommentarer får andre i rommet til å le, mens en av dem passer på å se på deg for et avkreftende nikk, før de skifter tema.

Du tar deg i å puste ekstra dypt når du tilbringer noen timer med sånne folk. For du vet det jo: Sånne folk har sjeldent vært utafor Sveriges grenser, eller Europa for den sakens skyld. Likevel mener de så mangt om de fjerneste stedene andre har vært. Ikke fordi de har hørt så mange historier derfra, eller sett så mange bilder. Nei, sånne folk stiller generelt ikke mange spørsmål om andres opplevelser i livet. Må Gud forby at noen gir dem nye perspektiver på et sted, eller tema de har gjort seg opp en klar mening om. Ingen har mer rett enn aviser og TV, og ingen som er yngre enn meg selv kan lære meg noe om mennesker eller verden, tenker sånne folk. Alt var forsåvidt også bedre før, mener dem, og det snakker de gjerne om i timesvis.

For sånne folk er verden i dag i det hele tatt ganske skummel, og det er også de fleste fremmede mennesker. At en slektning, eller familievenn som de egentlig kjenner ganske godt, farter og reiser rundt som en annen virvelvind, synes derfor sånne folk vitner om ekstrem rastløshet, eller mild galskap. Dagens ungdom har et naivt verdensbilde tenker de, som tilsynelatende føler seg trygge så mange steder i verden som de selv vet at ikke er trygge. At du forteller dem at det faktisk ikke er mye verre i andre land enn her hjemme så fremt man er åpen og møter folk med respekt, får dem til å le litt oppgitt og referere til “alt det gærne de hører om daglig”.

At du har lært deg et nytt språk, interesserer dem heller ikke nevneverdig, for i følge dem er det så lett nå til dags å lære språk – selv har de lært mye engelsk gjennom TV. At for eksempel Sør Afrika har elleve nasjonalspråk humrer sånne folk av, for “det får da være grenser,” men plutselig minner det dem på den derre “grufulle Apartheid-tida” og snart snakker de om at det er “tragisk hvordan Afrika har holdt på”. Du vet, sånne folk er skjønt enige om at Afrika er et land. Hvis samtalen kommer dithen at folk mener noe om Afrika, peiles forøvrig temaet overraskende kjapt over på bistand, og innbitte kjever popper opp rundt bordet som sopp i nordmarka om høsten.


Det skal sies: Du hører gjerne om deres syn på bistand fremfor om gardinsalget på Jysk, eller hofteproblemene til ei svigerinne, og selv om forutsigbarheten til det som vanligvis følger herfra er slående, respekterer du at dem sier sin “sanne mening om at norsk bistandspolitikk er feilslått fordi penga overhodet ikke går dit de skal fordi det jo er fullt av korrupsjon neri der”. Etter slike utsagn sier få andre sånne folk i mot, selv om du selv ikke akkurat sitter og fabler om hvem av dem som fortjener fredsprisen. I blant kliner du til og spør dem hvor de har kunnskapen sin fra, og etter å ha fått et fjollete svar legger du til at du ikke visste de var så engasjerte i bistand. Herfra skifter gjerne sånne folk over til et tema de faktisk brenner for: Det at “vi virkelig må ta bedre vare på våre egne i Norge. Spesielt de eldre.”

Siden du også er opptatt av at man skal ta vare på alle – og spesielt på de svake i samfunnet – sier du deg delvis enig, før du minner om at internasjonal bistand og eldreomsorg er to forskjellige temaer. Når sistnevnte poeng ikke går inn, kaster du deg velvillig inn i diskusjonen som er i ferd med å utfolde seg om omsorgsinsititusjoner. Folk som tilsynelatende vet alt om verden er ofte eldre enn deg selv, og forståelig nok mer bekymret for eldreomsorgen enn deg. Selv har du lang erfaring med å besøke folk på eldrehjem, og opptrer ofte som personlig engasjert i saken. Dessuten liker du å høre med de rundt deg om hva som opptar dem og hvordan de ser for seg at vi kan ta bedre vare på de eldre fremover. En slags løsningsorientert vri om du vil.

Men du lærer tydeligvis aldri, for sånne folk har jo avslørt utallige ganger gjennom årenes løp at de overhodet ikke liker løsningsorienterte diskusjoner. De vil mye heller klage over alt som ikke fungerer, si seg enige i at alt var bedre før, riste på hodet over de udugelige politikerne og si ting som: “Nei, det går bare en vei detta”, mens de strekker seg etter enda et kakestykke.

Hvis du prøver deg på en liten anekdote fra den nylige Asiareisen din litt senere – etter at gemyttene har roet seg og sånne folk har snakket ferdig om den dyre utleieprisen naboen tar for å leie dem en garasjeplass – lytter sånne folk motvillig før de snart avbryter deg for å få svar på om du nå endelig skal etablere deg i Norge.

Du vet. Sånne folk.

Enten om de preges av ubegripeligheten om at det går an å ha en livsstil som står i kontrast til sin egen, mindreverdighetskomplekser typisk for de som har vokst opp i Jantelov-Norge, eller egne uoppfylte drømmer fra en svunnen tid, så har sånne folk til felles at det i alle fall er dårlig skjult, tenker du.

En fattig trøst finnes dog: Sånne folk forundrer flere enn deg. 😉