Det å stadig mene mye om ansvar innen reiseliv slik jeg gjør det, har som mange påpeker, en pris. Å fremstå som dobbeltmoralsk. Vi som reiser mer enn andre, flyr nemlig mer enn andre, og mange mener at flytrafikk er noe av det som forurenser mest i hele verden. Men selv om jeg – og andre ansvarlige reiseglade – er klar over dette, slutter vi ikke å fly. La oss se litt på hvorfor, og la meg gå litt i selvforsvar.

Mange vil trolig påstå at grunnen til at vi som reiser mye (og spesielt vi som hevder å reise ansvarlig), overser miljøforringelsene vi byr på, er fordi reisene er viktigere for oss enn å tenke på de negative konsekvensene. Jeg finner det vanskelig å motargumentere dette, og inrømmer med én gang å forstå det dersom noen ser meg som en som buser frem og “spiser verden til frokost.” Til tross for at jeg er så himla opptatt av etisk forbruk, “å reise ansvarlig” og at reiselivsaktører burde ta mer ansvar, er jeg ekstremt priviligert bare ved å kunne sette meg på et fly på søken etter nye, fantastiske opplevelser som jeg kan dra nytte av til langt inn i alderdommen med barnebarn på fanget.

På vei til å nye atter et vegetarmåltid i Brick Lane…. 😉

Selv om jeg vet at flyturene jeg tar IKKE er bra for miljøet på kloden vår, eller til og med at jeg kan bidra til å opprettholde utnyttelsen av sårbare mennesker ved å kjøpe ferieturer av gigantselskaper, slutter jeg ikke å reise. Den umiddelbare årsaken er nok at reisingen i seg selv  er veldig viktig for meg.

Det blir litt som når smaken etter kjøtt kommer før hensynet til kloden vår (og dyra) blant storkjøttetere, til tross for at de vet hvilke ringvirkninger forbruket har. Og ofte turer vi på til tross for bevissthet omkring et tema, rett og slett fordi vi kan, slik jeg skriver om det her.

Slik har det altså blitt for oss som er født med gullskjea i munnen, og når det er sagt, la meg kjapt legge til at jeg er klar over at det ikke hjelper så mye å prate om viktigheten av ansvarlig reiseliv og tipse folk om takt og tone i ukjente destinasjoner hvis først klimaet går til helvete.

Som så mange andre levende vet også jeg at jeg er del av et komplekst og urettferdig handelssystem. Ikke minst hva muligheter og rettigheter angår. Fristelsene og stemmene er dessuten så mange, og vi har etterhvert en jungel av livsstiler å velge mellom. Dermed er det til tider lett å kjenne på en maktesløshet som etisk, opplyst forbruker. Likevel. Ved i det minste å ville vite om – og stadig undersøke – det som finnes/ skjuler seg av urettferdig handel, utnyttelse, forurensning innen både reiselivs- tekstil- og matindustrien, mener jeg man kan ta bevisste valg som har noe for seg. Det går kanskje til og med an å leve som en priviligert forbruker i verdens rikeste land og samtidig bidra til noe positivt i verden.

Noen vil nok mene at jeg bare bøter på samvittigheten som skriker til meg fra bevissthetens dyp med alt dette, og det er greit. I feel you. Uansett finner jeg noe trøst i disse fem stusselige (bort)forklaringene om å være et miljøsvin og samtidig kunne fremstå som en aktivist på andre områder. Vennligst bær med meg.

1) Takk og lov finnes dem som har reist jorda rundt tre ganger, uten å lette fra bakken i det hele tatt! Det er beundringsverdig å lese hvordan de gjør det, og hvor dedikerte de er. Selv sluker jeg det meste av reiseblogger og reiselitteratur, og spesielt liker jeg det når folk er opptatt av å prate om hvilke fotspor vi etterlater oss som reisende, fremfor alt vi kan spise og shoppe til billigst mulig penge, og hvilke 5-stjerners hoteller som er best i de forskjellige destinasjonene. Folk som skriver om og inspirerer til at folk flyr mindre, gjør verden til et bedre sted. Jeg heier på dem.

2) Jeg vet. Selv skriver jeg (foreløpig) sjeldent om reising til fots, eller via land fremfor fly, til tross for min viten om at dette alene kunne ha forhindret enorme miljøproblemer i verden. Derimot skriver jeg mye om betydningen av ansvarlig reiseliv for å både informere og inspirere mennesker. Eksempelvis har jeg vist til brudd på menneskerettigheter innen turisme og fortalt om utnyttelse av lokalfolk i form av billig arbeidskraft og altfor lange arbeidsdager, tvangsflytting av hele samfunn samt vannmangel i det globale sør pga. store turismeutviklingsprosjekter. Det meste av dritt i verden skjer pga. fattigdom og mulighetene den gir store internasjonale aktører (innen enhver industri) til å boltre seg alt for fritt i verden og inngå urettferdige handelsavtaler som påvirker uhorvelig mange fattige menneskers liv negativt.

3) I tillegg til hvilket ansvar de største næringsaktørene som hotellkjeder, turselskaper, myndigheter og media har, skriver jeg mye om oss reisende som forbrukere. Ikke fordi forbrukere innehar mer ansvar enn de andre aktørene, men fordi jeg selv inngår i den gruppen mer enn i de andre og slik sett har masse erfaring med å tenke på hvilket ansvar jeg selv har. Dessuten vet jeg at folk fortsetter å reise – stadig mer og stadig lengre – til tross for at de store næringsaktørene gjør så lite for å bedre situasjonen. Det kunne de gjort i form av å refordele inntektene bedre, øke priser på flyreiser og ikke minst stoppe utnyttelsen av fattige land som skriker etter en måte å tjene penger på. De kunne i tillegg ha opplyst kundene sine mye mer om etikk innen reiseliv. Slik det kunne vært gjort langt bedre innen andre industrier også.

For eksempel er det IKKE OK å ri på elefanter bare fordi vi kan. De blir mishandlet med stokker og metallpisker for å lære å oppføre seg omkring mennesker.

4) Min interesse for punkt 2 og 3 er kanskje uvanlig stor sammenliknet med mange andre. Den har vært med meg lenge og jeg fikk brukt den ganske aktivt i UK og Sør Afrika. I nyere tid har jeg innsett at temaer – som nevnt over – nærmest er ikkeeksisterende innen norsk reiselivslitteratur. Det samme gjelder de fleste land i verden forøvrig; noe som må ses i lys av hvor mektige turismeaktører er i dag. Det er her denne bloggen og mine meninger om slikt kommer inn. Jeg håper å inspirere folk til å tenke mer på rollen sin som reiseforbrukere og reisende i det hele tatt, ved å skrive om det. Om folk flyr eller ei har altså ikke vært mitt hovedfokus, men det å bidra til at fattige steder og mennesker får det pittelitt bedre hvis mange flere tar bevisste valg når de er på tur, har vært det.

Kunstverk, Burning man 2013

5) Ved å hovedsakelig snakke til reisende, håper jeg å utfordre folks syn på verden slik vi får den servert som turister, og til og med i blant slik vi tror vi kjenner den, eller ikke. Derfor minner jeg ofte om at det å reise slik vi gjør – og kan i det hele tatt –  er et gode, ja faktisk en ekstrem luksus, men at mange nærmest tar det hele for gitt. Meg selv inkludert. Med eksempler på slikt, sett i historiske perspektiv, forsøker jeg å inspirere folk til å tenke over deres rolle som reisende og oppmuntre reisende til alltid å respektere lokalfolk, deres kultur og skikker, og å betale rettferdig for varer og kjøpe lokalt for å bidra til den lokale økonomien.

Alt i håp om at mange flere innser at selv om de alene ikke kan forandre verden, så kan de påvirke både lokalfolk og samfunn de møter på en langt mer positiv måte. Fordi dersom flere går inn for det, kan globalt reiseliv (og alle andre industrier vi tar del i) bli langt mer bærekraftig enn det er i dag. Herunder argumenterer jeg hardnakket for at også våre egne reiser blir langt bedre når vi tenker på denne måten. Hvorfor? Fordi man opplever en ny form for mening, og fordi man kommer i snakk med folk man kanskje tidligere så mer på som rene serviceytere.

som denne karen som jobber som en levende bokhandel på stranda i Goa.

Men jo, jeg innrømmer det: Jeg er et miljøsvin som flyr så mye i det hele tatt, og all resirkuleringen og brukthandelen jeg står for hjemme i Norge når ikke engang opp til knærne på en som aktivt har tatt et standpunkt ved å reise minst mulig med fly. Ergo er dobbeltmoralen i det å prate om å ansvarlig reiseliv der man først er på tur i Goa, gjennom Thailands jungel, eller bor hos beduiner i ørkenen i Jordan når man likevel har flydd dit, absolutt tilstedeværende.

Utfordringen til tross; det ene må kanskje ikke nødvendigvis stå i skyggen av det andre? I så fall blir det tøft å diskutere temaer som menneskeverd, levelønn og viktigheten av at menneskerettigheter beskyttes med de som jobber for et giganselskap innen mat-, tekstil- eller turismenæringen. Det blir egentlig tøft å diskutere miljøvern som norsk borger i det hele tatt, ettersom Norge er en av verdens ledende oljenasjoner. Slik det er vanskelig å få folk til å tro at de gjør noe riktig ved å aldri spise kjøtt, eller kjøpe nye klesplagg, hvis de stadig kritiseres for å kjøre bil.

Til slutt; siden jeg liker å bli utfordret angående hvem jeg er og de valgene jeg tar/ ikke tar, er (dobbelt)moralpolitiet alltid velkomne på døra mi. Likvel kan jeg ikke svare annet enn at jeg stadig prøver å bli bedre, og gjenta til de engasjertes forsvar at alle monner drar.