Da reiseluksusen ga meg nye perspektiver
For noen uker siden utdypet jeg påstanden om at vi som kommer fra land som Norge, ser på det å reise som et nødvendig og ganske selvsagt gode. Jeg tok opp at reising i nåtiden for de fleste av oss handler om noe mer enn ferie og rekreasjon, at det handler om selvrealisering, utfoldelse og utvikling. En slik situasjon bør i det hele tatt anses som luksuriøs, hevdet jeg, og påstod at det med luksusen kommer et ansvar.
I know. Kjedelig ord det der. Ansvar. I mangelen på et bedre begrep for det engelske konseptet Responsible Tourism, må jeg be dere ta til takke med ansvarlig turisme/reiseliv. Eventuelt etisk turisme/reiseliv. Slik også Ethical Travel beskriver det samme på engelsk.
Britene har i det hele tatt skjønt poenget med ansvarlig reiseliv lenge før oss nordmenn; som her bekreftet av TV-stjerna Simon Reeve.
La det være sagt først som sist: Selv har jeg (og kanskje noen av de menneskene jeg var inne på i tidligere nevnt artikkel), kommet ut av tellinga hva angår utenlands ferieturer og lengre opphold i utlandet. Flyturene har rett og slett blitt pinlig mange i løpet av mitt voksne liv, og jeg planlegger ikke å stoppe dem i å bli enda flere. Hvorfor? Fordi jeg bare må oppleve det verden har å by på!
I stedet for å gå videre inn på selvmotsigelsen om “å ta ansvar for klodens vel og ve selv når man reiser” og samtidig innrømme å fly så mye i det hele tatt, henviser jeg til en selvransakende post fra en stund tilbake om rollen som miljø(aktivist)svin.
I denne posten derimot, vil jeg ta opp hvordan jeg selv fikk øynene opp for dette med ansvarlig reiseliv gjennom egne reiser. Jeg har mange synspunkter om at selve industrien bør ta mer ansvar den også, for at reiseliv skal bidra til mer bærekraftig utvikling enn det gjør i dag – da spesielt i fattige land. De ble publisert i Dagsavisen for litt siden.
Først noen tall som kan sette den utbredte reisingen til oss nordmenn i perspektiv: Det anslås at kun 5% av klodens befolkning, altså 5% av over syv milliarder mennesker, har sittet på et fly én gang. Man kan kanskje tenke seg at det er vanskelig å regne ut verdensbefolkningens gjøremål på den måten, men de som har peiling på det hevder altså det er ganske enkelt å regne omtrentlige tall utifra kunnskap om den ekstremt skjeve fordelingen av rikdom på jorda.
Som påpekt i teksten om reising og selvrealisering, hevdes nordmenn å være blant de som flyr mest i hele verden. Tygg litt på det opp mot påstanden om at kun 5% av klodens befolkning i det hele tatt har sittet på et fly. Jeg vet ikke med dere, men personlig har slike tall – i tillegg til personlige reiseinntrykk og studier om fattigdom – gjort meg veldig ydmyk på mine eldre dager. For ikke å nevne hvor bevisst jeg har blitt på hvor heldig jeg er.
Cuba, 2004
Jeg husker veldig godt når det sistnevnte skjedde meg for første gang. Det var etter et to måneder langt opphold i Kariben, som – i tråd med det jeg skrev i artikkelen Reising = selvrealisering – naturligvis var en veldig lærerik og eventyrlig opplevelse.
For meg i alle fall. Og skulle man tro reisemarkedsføring er jo det det viktigste.
Neida. Når sant skal sies fikk tiden på Cuba meg til å stille noen høyst nødvendige spørsmål om verden jeg lever i, og min plass i den. På ganske kort tid ble jeg klar over at jeg nærmest tok for gitt de mulighetene jeg hadde til å realisere det som var en drømmelivsstil for min egen del.
I de utallige unge såkalte vertinnene jeg møtte (hvor i blant mange av dem kjapt viste seg å være prostituerte), så jeg etter hvert meg selv – om også jeg hadde vært født der. Etter å ha blitt veskenappet på åpen gate to ganger, skjønte jeg fort hva jeg ville bedrevet tiden med om jeg var i deres situasjon.
I møtet med meg selv som enda en – for dem– utenkelig velstående turist som trålte Havana gatelangs daglig, skjønte jeg at det overhodet ikke var min rett å overse de som ropte og løp etter meg i håp om å selge meg frukt eller suvenirer. I møtet med utallige flotte kubanere – som etterhvert som vi ble bedre kjent – fortalte meg om problemene sine og ba meg vennligst huske på dem når jeg dro, skjønte jeg hvor arrogant, bortskjemt og heldig jeg var.
Det hjalp nok også at venninna mi kjente folk som Pedro fra et tidligere besøk på Cuba. Et av hennes mål med turen var å sjekke forholdene til han og familien 10 år etter.
I løpet av oppholdet på Cuba – og senere andre fattige land–, fikk jeg nye perspektiver på mye. I tillegg til plutselig å se meg selv som turist/ reisende gjennom øynene på lokalfolk, begynte jeg å se på turisme som et fenomen med store konsekvenser på lokalsamfunn. Jeg observerte andre turisters fremtredner og studerte lokalfolks oppførsel ovenfor turister. Jeg innså stadig mer av hva turisme kan by på av lærdommer for reisende, og hva den kan gjøre med et samfunn og folkene som bor der. På godt og vondt. Jeg gikk gjennom et tankeskifte fra å mene mye om en fremmed kultur – hvor eurosentrisk nok det meste i min egen var mest rett – og kom hjem med et løfte om å aldri noengang klage på noe som helst i Norge.
Eller, jeg kunne kanskje klage, men i såfall ville det være over de som klager på og irriterer seg over alt av idiotiske og trivielle i-landsproblemer. Temaer relatert til den slags, og problemfikseringen enkelte alltid skal fremme, fikk jeg rett og slett lite til overs for.
Slik har jeg det enda.
Elleve år etter det løftet, må jeg fortsatt minne meg selv på det i blant – og det er greit. Det vidunderlige på veien hit har uansett vært å kunne selvrealisere meg gjennom reising – både faglig, kreativt og medmenneskelig. Ved å bli bevisst min priviligerte status som globetrotter i en ellers ekstremt urettferdig verden, fant jeg ny mening og videreutviklet en nysgjerrighet ovenfor alt fremmed. Opptatt av å bevege meg utenfor min egen komfortsone, bega jeg meg også tidlig ut på soloreiser, som kjapt representerte noe enda bedre enn en reise til en gitt destinasjon noengang kunne gjort.
Jovisst. For oss heldige fra nord er reising selvrealiserende, og mange tar det hele for gitt. Utifra historien vår og utviklingen i Nord-Europa å dømme, er det ganske forståelig. Men vårt forhold til kloden, og eget liv på den – hvor enn vi befinner oss – kommer med et ansvar. Både for at det skal smake bedre for vår egen del (et typisk mantra blant folk i i-land), men også for å gjøre det beste ut av det for andre. Det er nemlig ikke slik at vi velger hvor vi er født, eller hvilke liv samfunnet vi er del av har tillatt oss å leve. Og selv om det svir å erkjenne det, vet vi jo at måten vi lever på i verdens mektigere land, går på bekostning av andres lykke.
Derfor mener jeg det gir full mening ikke bare å gjøre sitt beste, men også å sette seg inn i de forhold i verden som vi er med på å påvirke, samt hvorfor vi i det hele tatt lever – og reiser – som vi gjør. Hva vi tenker omkring dét, oss selv og andre.
Som her da jeg besøkte en township i Sør Afrika for første gang, og ideen om masterforskningen min begynte å ta form.
Igjen kan jeg bare snakke for min egen del – selv om jeg er veldig interessert i andre menneskers syn på saken – og for meg har det å studere meg selv som reisende, samt reiselivs påvirkning fått meg til å innse hvor viktig konseptet ansvarlig turisme er. På lik linje som etisk produksjon er viktig innen tekstilindustrien, kjøtt- og landbruksindustrien.
Som forbrukere handler det derfor om å sette seg inn i hvordan bli en mer ansvarlig forbruker. Så får vi stemme på de politikerne og støtte de organisasjonene som fremmer de verdiene vi tror er best for en mest mulig bærekraftig utvikling her på jorda. Når vi først tar aktive standpunkt til slikt og lærer mer om hvordan ting henger sammen, er min oppfatning at vi opplever en slags mening i dét også.
En ekstra dimensjon av forbrukerlykke om du vil. 😉
…et av mine slike standpunkt handler om kun å kjøpe varer lokalt som reisende. Som her i en av de utallige kokosnøttkioskene i Mexico. 🙂
Pst! Apropos ansvar innen turisme, og til konkrete forslag til hvordan du kan påvirke mer positivt som reisende. Sjekk ut denne!
Apropos de mer dystre sidene av næringen (kvitre, kvitre): Visste du at den faktisk er ansvarlig for tvangsflytting av lokalbefolkning, elendige arbeidsforhold, utnyttelsen av kvinner og barm, vannmangel og miljødegradering? Lær mer om organisasjonen Tourism Concern som jobber for å bekjempe slikt innen turisme her.
