Vi som kommer fra et moderne land som Norge, ser på det å reise som et viktig og ganske selvsagt gode. Dette har jeg skrevet en del om tidligere, blant annet ved å minne om at reising for de fleste av oss handler om noe mer enn ferie og rekreasjon, at det handler om selvrealisering, utfoldelse og utvikling. Å være i en slik situasjon bør i det hele tatt anses som luksuriøs, og som jeg skal fortelle mer om i denne artikkelen: Den luksusen kommer med et ansvar.

I know. Kjedelig ord det der. Ansvar. I mangelen på et bedre begrep for det engelske konseptet Responsible Tourism, må vi nesten ta til takke med ansvarlig turisme/reiseliv. Eventuelt etisk turisme/reiseliv. Slik også Ethical Travel beskriver det samme på engelsk. Britene har i det hele tatt skjønt poenget med ansvarlig reiseliv lenge før oss nordmenn; som her bekreftet av TV-stjerna Simon Reeve.

La det være sagt først som sist: Selv har jeg (og kanskje noen av de menneskene jeg var inne på i tidligere nevnt artikkel), kommet ut av tellinga hva angår utenlands ferieturer og lengre opphold i utlandet. Flyturene har rett og slett blitt pinlig mange i løpet av mitt voksne liv, og selv om jeg vet at det å fly er skadelig for naturen, har jeg ikke hittil gjort så fryktelig mye for å korte ned på dem. Hvorfor? Fordi jeg bare må oppleve det verden har å by på! Jovisst. Det er en selvmotsigelse i dette “å ta ansvar for klodens vel og ve selv når man reiser” og samtidig innrømme at man har flydd/flyr pinlig mye, og hvis du har lyst til å lese mer om mine tanker om det, henviser jeg til denne selvransakende posten fra en stund tilbake om min rolle som miljø(aktivist)svin.

I denne posten derimot, vil jeg ta opp hvordan jeg selv fikk øynene opp for dette med ansvarlig reiseliv gjennom egne reiser. Jeg har mange synspunkter om at selve industrien bør ta mer ansvar den også, for at reiseliv skal bidra til mer bærekraftig utvikling enn det gjør i dag – da spesielt i fattige land. Noen av disse poengene ble publisert i Dagsavisen for litt siden.

Så. Vi nordmenn er altså blant folk som flyr aller mest i hele verden. Det er rett og slett få av oss som ikke har flydd. Og det er fryktelig få som har flydd færre enn ti ganger ila lviet (!). Ser man dét opp mot det faktumet at cirka 80% av klodens befolkning aldri har satt sine bein i et fly, er det gode grunner til å forsøke å se reisingen sin i perspektiv. Personlig, har i alle fall slike tall i tillegg til utallige reiseinntrykk i det globale sør, og studier om fattigdom, gjort meg ydmyk ovenfor reiseluksusen jeg så ofte har tatt for gitt.

Cuba, 2004

Jeg husker veldig godt når det sistnevnte skjedde meg for første gang, og jeg begynte å bli bevisst på hvor heldig jeg er. Det var etter et to måneder langt opphold i Kariben, som i tråd med det jeg skrev i artikkelen Reising = selvrealisering , naturligvis var en vanvittif lærerik og eventyrlig opplevelse. For meg i alle fall. Og skulle man tro reisemarkedsføring er jo det det viktigste. 😉 Neida.

Men jo. Når sant skal sies fikk tiden på Cuba meg til å stille noen høyst nødvendige spørsmål om verden jeg lever i, og min plass i den. På ganske kort tid ble jeg klar over at jeg nærmest tok for gitt de mulighetene jeg hadde til å realisere det som var en drømmelivsstil for min egen del. I de utallige unge såkalte vertinnene jeg møtte (hvor i blant mange av dem kjapt viste seg å være prostituerte), så jeg etter hvert meg selv – om også jeg hadde vært født der. Etter å ha blitt ranet på åpen gate to ganger, skjønte jeg fort hva jeg ville bedrevet tiden med om jeg var i deres situasjon.

I møtet med meg selv som enda en – for dem– utenkelig velstående turist som trålte Havana gatelangs daglig, skjønte jeg at det overhodet ikke var min rett å overse de som ropte og løp etter meg i håp om å selge meg frukt eller suvenirer. I møtet med utallige flotte kubanere – som etterhvert som vi ble bedre kjent – fortalte meg om problemene sine og ba meg vennligst huske på dem når jeg dro, skjønte jeg hvor arrogant, bortskjemt og heldig jeg var.

Det “hjalp” kanskje også på perspektivene at dama jeg reiste til Cuba med kjente folk der fra før av. Som Pedro her. Ila turen vår tilbragte vi en del tid sammen med ham.

I løpet av oppholdet på Cuba, og senere andre fattige land, fikk jeg mange nye perspektiver på så mangt. I tillegg til plutselig å se meg selv som turist/ reisende gjennom øynene på lokalfolk, begynte jeg å se på turisme som et fenomen med store konsekvenser på lokalsamfunn. Jeg observerte andre turisters fremtredner og studerte lokalfolks oppførsel ovenfor turister. Jeg innså stadig mer av hva turisme kan by på av lærdommer for reisende, og hva den kan gjøre med et samfunn og folkene som bor der. På godt og vondt. Jeg gikk gjennom et tankeskifte fra å mene mye om en fremmed kultur, hvor eurosentrisk nok det meste til da var, og kom hjem med et løfte om å aldri noengang klage på noe som helst i Norge.

Eller, jeg kunne kanskje klage, men i såfall ville det være over de som klager på og irriterer seg over alt av idiotiske og trivielle i-landsproblemer. Temaer relatert til den slags, og problemfikseringen enkelte alltid skal fremme, fikk jeg rett og slett lite til overs for. Og slik har jeg det heldigvis enda, mange år etterpå.

Skjønt, jeg må selvsagt i blant minne meg selv på det såkalte løftet, og det er greit. Det vidunderlige på veien hit har uansett vært å kunne selvrealisere meg gjennom reising – både faglig, kreativt og medmenneskelig. Ved å bli bevisst min priviligerte status som globetrotter i en ellers ekstremt urettferdig verden, fant jeg ny mening og videreutviklet en nysgjerrighet ovenfor alt fremmed. Opptatt av å bevege meg utenfor min egen komfortsone, bega jeg meg også tidlig ut på soloreiser. Det jeg kjapt oppdaget var at det å reise alene oppleves mye dypere og sterkere enn en gruppereise noengang kan. Du får tid til å tenke mye mer, du åpner sansene i enda større grad, du må ordne opp i det meste selv og du må våge å stole på folk på en annen måte, slik jeg skrev om det etter min første ordentlige soloreise.

Men altså. For oss heldige fra nord er reising selvrealiserende, og mange tar det hele for gitt. Utifra historien vår og utviklingen i Nord-Europa å dømme, er det ganske forståelig. Vi velger jo som kjent ikke hvor vi blir født, og samme hvor vi vokser opp blir vi derfor et slags produkt av hvordan det samfunnet vi er del av, tillater oss å leve.

Men vårt forhold til kloden, og eget liv på den – hvor enn vi befinner oss – kommer med et ansvar. Både for at det skal smake bedre for vår egen del (et typisk mantra blant folk i i-land), men også for å gjøre det beste ut av det for andre, er det derfor nødvendig, ikke minst for klodens fremtid, at vi tar dette innover oss. For igjen: Vi velger jo ikke hvor vi blir født, og er du blant dem som forstår det jeg skriver her og nå, så er du bare en av klodens latterlig heldige. Det er ikke din “skyld”, på noen som helst måte, men det er veldig greit for ens eget liv og andres, at vi er flere som tar innover oss hva som ligger i dette. Kanskje svir det til og med litt å erkjenne det, siden vi vet at måten vi lever på i verdens mektigere land, går på bekostning av andres lykke. Det får så være, og det finnes mange gode øvelser en kan praktisere når motstanden til å ta slikt innover seg vokser i en. De handler i hovedsak om å vende blikket utover.

Som her da jeg besøkte en township i Sør Afrika for første gang, og ideen om masterforskningen min begynte å ta form.

Personlig synes jeg det gir mening ikke bare å gjøre mitt beste, men også å sette meg inn i de forhold i verden som jeg er med på å påvirke, samt hvorfor jeg i det hele tatt lever og reiser som jeg gjør. Hva jeg tenker omkring dét, oss som folk med våre vaner og “ta-for-gitt-holdninger” og andres likens vaner og verdier, utifra deres kontekst.

Igjen kan jeg bare snakke for min egen del, selv om jeg er veldig interessert i andre menneskers syn på saken, og for meg har det å studere meg selv som reisende, samt reiselivs påvirkning fått meg til å innse hvor viktig konseptet ansvarlig turisme er. På lik linje som etisk produksjon er viktig innen tekstilindustrien, kjøtt- og landbruksindustrien. Som forbrukere handler det derfor om å sette seg inn i hvordan bli en mer ansvarlig forbruker og å stemme på de politikerne og støtte de organisasjonene som fremmer verdiene vi tror er best for en mest mulig bærekraftig utvikling her på jorda. Når vi først tar aktive standpunkt til slikt og lærer mer om hvordan ting henger sammen, er min opplevelse at det oppstår en enorm selvrealisering i dét også.

En ekstra dimensjon av forbrukerlykke om du vil.  😉

…et av mine slike standpunkt handler om kun å kjøpe varer lokalt som reisende. Som her i en av de utallige kokosnøttkioskene i Mexico. 🙂

Pst! Apropos ansvar innen turisme, og til konkrete forslag til hvordan du kan påvirke mer positivt som reisende. Sjekk ut denne!

Apropos de mer dystre sidene av næringen (kvitre, kvitre): Visste du at den faktisk er ansvarlig for tvangsflytting av lokalbefolkning, elendige arbeidsforhold, utnyttelsen av kvinner og barm, vannmangel og miljødegradering? Lær mer om organisasjonen Tourism Concern som jobber for å bekjempe slikt innen turisme her.